Vel, det drypper fra takrenner og raser fra tak, men det kan ikke bli vår fort nok for meg. Jeg vil ha vår i forrige uke. Vi har drøye to uker igjen til påske. Jeg har byttet bredbåndsmodem og Telenor har lovet bredere bånd enn det brede båndet vi hadde fra før. Ting gjenstår å se, både med været og bredbåndet. Men jeg følger nøye med. Vær sikker.

Jeg får daglig opp til ti kommentarer som er mer eller mindre godt forkledt spam til denne bloggen. Noen er så enkle at de bare inneholder navnet på potensfremmende midler, noen prøver tappert å late som de er reelle kommentarer med ros eller noen ganger ris (“I disagree. Let’s discuss”) mens avsenderadressen eller posterens URL er blabla_billig_potensfremmende_middel.com. Med andre ord, ikke spesielt vanskelig å sile ut.

Men denne var nesten litt søt.

Merkelig nok oppgir denne spamroboten URLen til en blog som ved første øyeklikk ser ut som din garden variety konspirasjonsskrulling:

Fusibility Extraterritorial Eavesdropping Video
CALEA was intended to be safe from their room and transmitting via RF waves, not tapping into a separate server if you want to be smeared with pies and sprayed with seltzer by the justice for a while, Warranty gets back to previous page. Then Bug Pinger gives out a program that automatically protects your computer when trying to sell the Patriot Act I and the commentary on the information gleaned through it could be disastrous for operations that cross over into another bus environment. If you believed it was going to listen the sounds. She has published a free weekend’s stay.

Akkurat, nei. Noen spammere selger medisiner, noen er allerede fulle av dem.

Sushi og bento. Akk, hvorfor har vi ikke slikt i Fredrikstad?

Ikke for det, det er vel en liten begivenhet at jeg skriver dette fra telefonen. Har noen bilder på lur fra vinterferiens utflukt til London som passer her. Men først må vi se om dette virker. Testing testing.

HEer har vi et godt eksempel på hvorfor jeg ikke kan fordra sportsnyheter. Jeg har ikke noe aktivt hat-forhold til sport i seg selv, jeg er bare Ikke Interessert. Og i disse dager betyr det at jeg ikke bare lar være å oppsøke sportsnyheter, jeg må innbitt stenge det ute. Det er i prinsippet bare å la være å se på TV og lese aviser, men det har seg slik at jeg liker aviser, og må grave gjennom uendelige mengder sports-gnål for å finne noe som interesserer meg, sånn som , tja, DET ANDRE som skjer på planeten, kanskje?

Men uansett. Overskriftene over er fra Aftenposten.no. Hvis vi stopper et øyeblikk og reflekterer over hvor fantastisk små “nyheter” dette egentlig er, illustrerer det godt hvorfor sport i media irriterer meg: En skiløper har fått skiene sine ødelagt. Å NEI! En skiløper snakker trolig i dag. HURRA HURRA! En eller annen er taus og sur. Å NEI OG NEI!

Nåja. En av fordelene med at vi ikke bor i et spesielt sensurert mediesamfunn er at de fleste marginale nyheter i teorien kan slippe til. I stedet for at staten sensurerer og velger ut nyheter, er det en annen og mye mer skremmende skikkelse som dikterer hva som havner i avisene, nemlig Det Folk Vil Ha. Dette monsteret er ikke det samme som Folk Flest, som jeg også er litt redd for. Men Det Folk Vil Ha er derimot journalistene som mener at Folk Flest (som de aldri har møtt) er glødende opptatt av skiene til skiløperen og hvorvidt han snakker i dag eller kanskje han bare snakker en annen dag. På vegne av Folk: Meh.

Vi kan fra hjemmefronten melde et overraskende pent vær, kaldt og at det brygger opp til en frokost der egg spiller en vesentlig rolle. Ja, her er det riktig VIll Vest, altså. Juhu.

Slik er det altså på vinterferiens første dag, en dag som har vært etterlengtet av alle lærere siden juleferiens siste dag og ikke vil bli overgått før påskeferiens første dag: Det snør, snør og det snør mer. I flere enn ett annet land i den vestlige verden ville dette være definert som storm eller ekstremvær. Her i Norge omtaler vi slike klimatiske forhold under det langt mer balanserte og faglige begrepet “forbanna helsikes drittvær”, siden vi er vant til slikt og lar oss ikke bringe ut av fatning så lett.

Ellers presenterer jeg i dag en liten kåring:

1. Vinterferiens bjørnetjeneste: Mohyeldeen Mohammad, som ved å presentere seg som steinalder-sharia-hats-profet har sørget for at en rekke normale, moderate og fredsæle muslimer har våknet og skrevet leserinnlegg, ytret seg i media og vist det ansiktet som representerer de aller, aller fleste muslimer i Norge. Og det er IKKE ansiktet til en frustrert 24-åring fra Larvik som reiser til Medina på islamskole og kommer hjem oppjazzet med selvgod, hyklersk hellig vrede mot den kulturen han er en del av. Way to go, kamerat! Endelig får vi høre fra de andre også.

2. Vinterferiens pris for selvrettferdig forfattertåketale: Karl Ove Knausgård sier i siste nummer av Samtiden (og dette er rett før lanseringen av bind 4 i hans megalomaniske navlebeskuende verk “Min kamp”) følgende: “Jeg liker egentlig ikke den selvbekjennende tendensen i litteraturen”.
Heisan heisan! Det var altså mot bedre vitende og uten at han egentlig likte det, at han fikk Oktober forlag til å akseptere 6 bøker om Karl Oves liv,gjøren og laden, i minste detalj, som — antakelig til hans store misnøye — har dominert bokhandlerenes salgslister det siste året. Sitert i dagens Dagsavis sier han videre at det er “mye han misliker med sitt eget prosjekt”. Stakkars Karl Ove. Hvorfor tok han fatt på denne vanvittige litterære verdensomseilingen? Jo, han hadde et “behov for å si ting som de var” og “skrive helt flatt…ikke smykke ut språket på noen måte..ikke lete etter fortetning og dramatikk”. Videre betegner han seg selv som “konfliktsky” og at dette prosjektet er “selvdestruktivt”.

Knausgård prøver altså å få oss til å tro at han egentlig ikke verken ville eller likte å skrive disse 6 bøkene, men at det var ham maktpåliggende (av helt personlige og slett ikke pekuniære årsaker) å Få Det Ut, slik Ekte Kunstnere bare må. Med en sterk motvilje og avsmak for egen produksjon har han altså fått gitt ut flere bøker på et par år enn de aller fleste forfattere får gitt ut på ti år. Stakkars, stakkars Karl Ove.
Kunstnermyten, dere. Mye rart er gjort og sagt av folk som later som Kunsten er noe inni dem som driver dem helt uforskyldt til å operere helt på siden av normal atferd og rasjonalitet. Så hvis Kunsten formelig presser deg til å skrive seks tykke bøker om deg selv, så bare må man, enda så mye det bryter mot egne prinsipper. Men det er ofte at mennesker mener at de blir drevet til ting de egentlig ikke vil gjøre, men da er det ofte at de blir beskyttet mot seg selv. I denne sammenhengen hadde det vært knakende kjekt om Knausgårds forlag hadde hatt redaktører som ikke sov på jobb.

3. Vinterferiens bokanbefaling: “Nothing to envy: Ordinary lives in North Korea” av Barbara Denick. Fascinerende fortellinger om vanlige menneskers liv og tilværelse i et av de usleste og mest ødelagte land i verden, fascinerende siden det er folk som er utsultet og hjernevasket tilbake til middelalderen og ennå klarer å klore seg til en tilværelse. At dette foregår i dag, er ganske ufattelig. Jeg skal sporenstreks bestille en annen bok om samme tema, nemlig “The Cleanest Race: How North Koreans See Themselves and Why It Matters” som ifølge Christopher Hitchens (Slate) viser at Kim Jong Ils regime snart er å regne som et fullstendig fascistisk diktatur, komplett med politistat, militarisme og ekstremrasisme.
Denicks bok har tatt midlertidig oppmerksomheten min bort fra skjønnlitteraturen, men Mistrys “Balansekunst” og Bulgakovs “Mesteren og Margerita” ligger tålmodig og venter.

2. Vinterferiens personlige teknoopptur: At jeg fikk min kjære iPhone igjen fra service. Det vil si, “service” på iPhoner består åpenbart ikke av annet enn at man får ny iPhone, for leverandørene gidder ikke å reparere dem. Det kommer enten av at de har så mange av dem eller at det som ikke programvaren kan reparere selv ikke lar seg reparerere. Dårlig nytt for dem som ikke lenger er omfattet av garantitid eller slikt, men steder som epleservice.no kan redde dem som synes en så dyr telefon rett og slett bør virke slik den skal.

4. Vinterferiens teknologiske tunge sukk: At vår fancy-schmancy induksjons/keramisk topp/hi-tech Electrolux-komfyr, som vi har hatt reparatør på en milliard ganger og som også har vært flere ganger tilbake til Elkjøp (ja, jeg VET DET! ALdri Mer!) kom tilbake til oss ennå en gang, med hellig løfte fra Elkjøp (JADA JADA! Aldri mer Elkjøp! Over mitt lik!) om at hvis den NÅ slo seg vrang skulle vi få en annen ovn med én gang. Vi har hatt ovnen i to (?) år og det har sjelden gått mer enn en måned mellom hvert problem. Det er de samme gutta som henter og leverer ovnen hver gang, og hver gang sier vi at vi håper det er siste gang de trenger å bære den komfyren ut og inn. Men de kommer nok igjen. I skrivende stund har jeg ikke turt å prøve den, men siden jeg er alene heime har jeg i ren trass kjøpt en fossenpizza slik at jeg må slå den på før eller senere. Hvis jeg hører at sikringen går eller at jordfeilalarmen utløses i det øyeblikket pizzaen er i ovnen, som så mange ganger tidligere, kommer jeg muligens til å kjøre sharia mot Electrolux og Elkjøp (også kjent som Aldri Mer, ikke så mye som et batteri eller en lyspære).

5. VInterferiens hittil beste gjerning: Jeg har lagt ut mat til småfuglene. Det forteller kanskje ikke annet enn at det i dette været blir en stund mellom de gode gjerninger, men det er tanken som teller.

6. Vinterferiens fordel med all snøen: At jeg har det jeg trenger og ikke behøver å bevege meg noe sted. Det er som å være på en hytte, bare uten å behøve å være på en hytte og med langt bedre bredbåndsdekning.

til alle som kjenner en gammal rocker eller en som gjerne vil høres sånn ut, til alle som bor i borettslag og til alle som enten er eller kjenner en verdensfjern og selvhøytidelig WoW-spiller, eller til alle som (lik meg) synes skuespiller Marte Engebriktsen og de andre på Nasjonalteateret er noe for seg selv, vil jeg anbefale på det groveste “Hustyrannen” på Amfiscenen. Jeg tor dette er stykket for alle dem som tror de ikke liker å gå på teater. Se bare her, og legg merke til den ikke tilfeldig sammensatte listen over musikken brukt i stykket.

Det var altså fredag. Lørdag var det som flere tør vite nydelig vær, og vi var blant annet på Galleri F15 på Jeløya/Moss, der en SKREKKELIG provoSERENDE og VOLDELIG og BRUTAL utstilling visstnok finnes. Vi tok med mine to 13 1/2-årige sønner, spiste lunsj, ALbykringle og var vel egentlig ikke verken provosert eller støtt, knapt nok imponert over den kunstneriske nytenkningen i bildene. Nåvel. Vi var enige om at det var en fin tur, vi spilte historisk kunnskapsbrettspill og så “This is England”, som strengt tatt var mer støtende og tankevekkende.

I helgen har frøken snart-15-år i huset vært på “Camp Refugee” i forbindelse med Human-Etisk Forbunds konfirmasjonsundervisning. Et to dagers langt utendørs rollespill under relativt tøffe forhold der konfirmantene er flyktninger fra Sudan til Jemen, det er lite mat, lite søvn, brutale og tildels skremmende møter med “soldater”, “byråkrater”, “menneskesmuglere” og andre situasjoner en flyktning havner i. Virker som det har vært både en påkjenning og en stor tankevekker å være med på, og jeg kan ikke annet enn å tenke at dette er langt bedre bruk av konfirmantenes tid enn å dra dem med på kosehelg med allsang rundt bålet og andakter. Dette burde egentlig være obligatorisk for ungdomsskoleelever, siden så mange av dem lever i salig uvitenhet, ikke bare om flyktingers situasjon, men om stort sett alt annet på kloden bortsett fra sin egen Playstation og snøbrett.

Snart vinterferie! Først noen gressenkemanndager, deretter (etter planen) til London med Henne. Hun fikk forresten Valentinsdagsgave av meg (siden jeg er en dårlig gavekjøper og blomstergiver, må jeg skryte når jeg kan), dvs. tulipaner (uromantisk? Neiida), slikkepott med hjerter og belgisk Fairtrade-sjokolade. Jeg er så glad for at de underbetalte belgiske sjokolademakerne får skikkelig betalt og ikke blir utbyttet.

Se så fine! Min gode kollega IL har vært i Dubai og tatt med ekte arabisk tannkrem. Det er til tross for sin eksotiske innpakning to kjente travere vi har her, det ene er røveren “Close up”, den med “The closer the better” og “Red hot”, du vet. Den andre er “Crest”.
De har flott bilingual innpakning, men jeg valgte selvsagt å avbilde dem med den arabiske teksten. Sånne er det ikke mange i gata som har!

Det var da som bare kråkerompa som det snør. Vel er det februar, men det sier jeg deg: Når mars kommer skal enten snøen ligge og sola skinne, eller alt smelte og ikke komme tilbake! Folket krever en konsekvent værpolitikk! Men sykle, det gjør jeg. Litt på trass og litt fordi det er litt godt med et kvarter i eget selskap og litt podcast på øret mens jeg bakser gjennom snødrivene. Gjerne Radioresepsjonen, men også Språkteigen, lydbøker fra Librivox eller russisk språkkurs. Tenk, på den lille turen har jeg lært nyttige gloser som “Nei, min mann vil heller ha melk, men jeg vil ha vin”. (sic)

I dag har vi sett episode to av “Europa”-serien på nett-tv, og den var glimrende. Nå skal damene se “Frustrerte fruer” og da takker jeg for meg. Jeg skal legge meg på et soverom som kanskje endelig ikke holder en milliard minusgrader og lese min siste satsing, “Mesteren og Margerita” av Mikhail Bulgakov. Jeg var akkurat ferdig med “Røk” av TUrgenjev, og måtte finne en ny russer. Til min store begeistring nærmer Mammutsalget seg, og da er det alltid godsaker fra Solum forlag å finne. At de kan ha tjent noe særlig penger på sine omfattende utgivelser av Dostojevskij og Turgenjev tviler jeg på, for de bøkene har vært på Mammutsalg så lenge jeg kan huske. Til glede for nye lesere, selvsagt, for selv om jeg liker Fjodor D., ville jeg kanskje ikke kjøpt så mye av ham til fullpris. Jeg har alltid nesten litt vondt av de gamle russere og det tapre Solum forlag når de samme bunkene pryder Mammutsalget år etter år. Den enes død, den andres fulle bokhyller.