I serien “En idiot på tur” med karl Pilkington og hans kortvokste venn Warwick, sier Karl noe interessant etter at de har vært med på en runde latteryoga i Mumbai: “Det er for lite latter i verden”. Foreløpig en banalitet, men heng med. “Men gråting er det overalt. På X-Factor, buuhuu…”

Det er, når man begynner å tenke over det, mye mer gråting i media enn det er latter. Hvilken del av intervjuet med Karl Ove Knausgård var det NRK puttet på websiden sin? Da han gråt en skvett. Hvordan prøver Dagbladet å fange interesse for en artikkel om “Hver gang vi møtes”? Anita Skorgan rører “grinekongen” Ole Paus til tårer.

Hvis en eller annen – det trenger ikke være en kjent person – opptrer offentlig og blir litt grøtete i stemmen og blank i øynene, stiger nyhetsverdien på hendelsen i taket umiddelbart. Hva var det med Obamas tale etter skoleskytingen i Newtown desember 2012 som ble hovedsaken? “Obama tears up”. Talen gikk fra å være en alvorlig og dyster sympatierklæring etter tragedien til å bli en symbolsk klem tvers gjennom skjermen fra presidenten til alle oss andre: Han er et menneske!

Jeg tviler ikke et øyeblikk på tårenes autentisitet. Problemet er bare at tårer har en enormt mye større produksjonsverdi i media enn latter. Hvor ofte ser du overskrifter som “Se Kongen le”? Sjelden. “Se Kongen gråte” fyker rett opp på toppen av alle nettaviser som en

veldreid blondine i Chanel-kjole glir foran køen til en nattklubb.

Og når jeg er inne på det: Det eneste unntaket fra aksiomet gråt > latter finnes hvis a) den lattermilde er en baby eller b) en veldreid blondine. Derfor var den to-minutters latterkula til glamourmodellen Magrete Isabell backstage i serien “En jomfru i nød” på Dagbladets WebTV befriende, fordi latteren hennes er smittende helt uavhehgig av at hun er lettkledd. Usannsynlig? Hvis du er mann, se på den en gang og deretter en gang til mens du dekker til hennes svulmende midtparti. Man blir like lett smittet. (Du får i hvertfall sett henne to ganger, i vitenskapens tjeneste.)

Så altså: Latter har en verdi dersom man er en lett-underholdt baby eller en sjarmerende ung dame. Men bortsett fra det er gråt MYE viktigere. Derfor har gråt først gått fra å være et privat og personlig følelsesutbrudd som er pinlig og vanskelig for andre, noe man bør gjøre i enerom eller i høyden på en venns skulder, via en sosial tolerert emosjonell atferd til å bli den eneste atferden som viser at du virkelig føler noe sterkt, det eneste som til fulle utløser andres empati og interesse.

Se for deg en vinner av en eller annen konkurranse eller kåring. Tror du mest på han som smiler bredt og sier “Jeg er kjempeglad” eller han som bryter sammen i tårer mens han klamrer seg til mikrofonstativet og hikster “Jeg hadde aldri trodd….”? Følelser er ikke ekte med mindre de ledsages av tårer. Sorg, glede, medfølelse, sentimentalitet – alt uttrykkes i tårer.

I boken “The Fall of Public Man” (1974) innfører sosiologen Richard Sennett begrepet “initimitetstyranniet“. Han mener at vårt moderne samfunn ikke like klart som før definerer vår klassetilhørighet og status i det offentlige. Dette ble tidligere signalisert og etablert på grunnlag av din klassetilhørighet og signalisert gjennom klesdrakt, språk og hvilket miljø man opptrådte i. I tiden etter 1700-tallet kunne stadig flere grupper av mennesker gjøre “klassereiser” og paradoksalt nok ble det ifølge Sennett enda viktigere å signalisere hvilken gruppe eller klasse man i det minste strever etter å tilhøre. En av måtene å iscenesette seg selv som ekte og troverdig i den rollen man ønsker å ha er å gjøre det private offentlig, å “by på seg selv” eller “å stå fram”. Det å være så intim og privat i sin offentlige persona kan gå langt over grensene til hva mange oppfatter som den naturlige grensen mellom mennesker som ikke kjenner hverandre.

I den utstrekning man anser gråt som et intimt og privat uttrykk for følelser (og det gjør jeg) er det et intimitetstyranni når media bevisst fokuserer på gråt for å vekke oppmerksomhet. Andres gråt vil alltid vekke følelser hos oss, og svært ofte blir vi forvirret når vi kjenner på motviljen til å ta den andres gråt inn over oss. Normal empati forteller oss at den andre trenger vårt følelsesmessige engasjement. I boka “Why Humans Cry” av nevrologen Michael Trimble skriver han at gråten ble i vår tidlige utvikling en særmenneskelig måte å dele følelser (sorg, glede, medynk) lenge før vi hadde utviklet noe språk å beskrive disse følelsene med. Dette skilte oss fra dyrene, for som vi vet er det bare mennesker som gråter. Dette stadiet er vi nesten tilbake på når gråt har blitt flyttet fra intimsonen, fra innsiden og vrengt ut til utsiden, til det offentlige der vi ikke kan velge det bort. Hva forventer Idol-vinneren av meg når hun tuter inn i kameraet? At jeg skal gi henne en klem? Ikke faen.

Gråt går rett i hjertet på oss, derfor er det også et kraftig virkemiddel i kunst. Da Sinéad O’Connor felte en tåre på slutten av videoen til “Nothing Compares 2 U” var det sikkert fler enn meg som i 1990 ble myk rundt hjerterøttene. Og kitsch-motivet “Gråtende sigøynerbarn” hadde neppe prydet så mange stuevegger på 70-tallet hadde det hett bare “Sigøynerbarn”.

Skal du grine til meg må du mene noe med det!

Espen Barth Eide og Kim Hafskjær fra “Jomfru i nød”: Far og sønn? Onkel og nevø? Én av dem har åpenbart draget, og en har det ikke. Tygg på den.

Vi er på jule-og nyttårsferie i India. Vi har vært fire dager i Mumbai og kommet relativt godt fra det. En eller annen form for sjokk er uunngåelig for førstegangs Indiaturister, men i sum var byen et fascinerende sjokk. Nå befinner vi oss i Panjim i Goa, hvorfra dette tannkremkuppet kommer fra: Himalaya. Legg spesielt merke til den påfallende udelikate fargen. Jeg tviler på om noen ville greie å skille sparkelmasse fra denne lekre kremen, men smaken var helt grei.

To netter og to intense dager i London alene, der jeg beviste at uten å stresse unødig og uten å behøve og innrette seg etter andre kan man få gjort svært mye, avstedkom denne tannkremen, Oral B “3D”. 3d-effekten ligger visstnok i at den rengjør tennene fra alle kanter. Tredimensjonal tannhygiene, der altså.

Forøvrig: Hurra for gratis muséer. British Museum, National gallery, Wellcome collection, Tate modern  og mye annet gøy. De oppfordrer jo alltid til en donasjon, men det er nok i museumsbutikkene man legger igjen mest penger. Hva med en skulderveske med teksten fra Rosetta-steinen på?

Eller hva de heter i Litauen. Fruen var på helgetur med venner i Vilnius og kom tilbake med denne. “Sea Minerals”. Hva er det? Er det bilde av tang på tuben? Er det tangens magiske og helsebringende egenskaper de har greid å konsentrere i denne tannkremen? Den smaker ellers helt vanlig peppermynteaktig, så jeg antar at de har en tangsort i Litauen som smaker langt friskere enn det som ligger og slenger i fjæra her hjemme.

Fra høstferie i Tyrkia : colgate, nå med lakrispinnesmak!

Fra England og Frankrike bringer vi det reneste tannpastorama! Fem nykommere, tre i tube og to i…flaske?
Det var en kjærkommen avveksling fra den salte Steiner-kremen fra Latvia. Den brukte jeg kun fordi den var det minste ondet av alle ondene i boksen på badet. Men dette var bedre! Jeg har foreløpig bare prøvd nr 3 fra venstre. Lovende, må jeg si.

(Og igjen er bildet snudd. Jeg skylder på iOS som nå ikke bryr seg om hvilken vei jeg holder telefonen når jeg tar bildet, men bare bestemmer seg for hva som er opp og ned.)

Vi er inne i siste uke av lærersommerferien, som nok en gang har vært lang og innholdsrik. De siste ukene har vært preget av sykkelturer og geocaching, som viser seg å være den beste måten å oppdage og oppleve nye (og gamle) steder på. Ved hjelp av mine sønner, deres pågangsmot, kløkt og mangel på høydeskrekk har vi funnet sikkert 20 cacher i distriktet de siste ukene.

En av turene tok meg hit, den såkalte Bingedammen i Fredrikstad. En liten perle av et vann midt inne i en dal  midt i byen, helt uforstyrret og stille. Hadde aldri endt der med mindre jeg var på cachejakt. At jeg ikke fant den som skal ligge der, er uvesentlig.

Her er altså dagens runde! Hjemmefra -> Stensvik (finne cache) -> Kiwi på Møklegård (moreller og nøtteblanding) -> Slevik (karret meg opp til utsiktspunktet Blaasopp, fant cache) -> Hankå – Skåra -> Heimatt.

Du verden så godt for kropp og sjel! Jeg begynner å skjønne hvorfor organiserte turer/klubber/aktiviteter ikke alltid passer meg. Jeg bestemmer meg litt etterhvert hvor mye jeg orker, hvor lenge jeg gidder å være der etc. Som regel gidder jeg mer enn jeg trodde, så også i dag. Men denne sykkelrunden er sin egen belønning, det er pent hele veien, om enn litt kjedelig siste strekning langs innfartsåra til Fredrikstad igjen. Men Slevik, Vikane, Hankø? Pent, pent, pent.

“Blaasopp” heter altså en knaus høyt, høyt over Onsøyskjærgården som man kommer til på en ganske humpete sti opp fra en parkeringsplass på Slevik. Men som bildet forteller: Panorama over Oslofjorden med matpakka. Selv jeg (mind you) hilser blidt på andre turgåere når jeg har kommet hit. (Aner ikke hvorfor bildet ikke ble snudd riktig)

Grunnen til at jeg fant dette punktet i det hele tatt, er selvsagt at det var en geocache der oppe. Det er som regel grunnen til at jeg finner stadig nye perler her i mine umiddelbare omgivelser. Vi fant forresten en i Riga, den var under disken på en relativt hipp te-bar. Så caching, barn, er den beste måten å oppdage små gullkorn over hele verden på!

Her er forresten en av de to jeg fant i dag(Aner ikke hvorfor bildet ikke ble snudd) :

Til slutt, en oppmuntrende melding på asfalten i den hardeste bakken i runden, fra Hankø og oppover (jeg går alltid av her)(Aner ikke…osv)

:

Her har vi altså fangsten fra siste reise, fire dager i Riga med mine sønner. Jeg gikk på et tilfeldig apotek, av den umoderne sorten, og fant en gøyal tube med russisk tekst. Men damen i disken prøvde på latvisk og russisk å forklare at den var beregnet på folk fra 50 år og oppover. Og jeg er så skrekkelig ung, så da måtte jeg ha en annen. Denne:

Visstnok antroposofisk anerkjent, men jeg var litt i tvil om farge og konsistens:

Nåvel. Grei nok smak, bare man lukker øynene.

Én deilig uke i Nice, og nok en gang har valget falt på Elgydium, som, sammenlignet med mange andre grusomme tannkremer som har blitt presentert i disse spalter, faktisk er ganske frisk og brukbar. Begynte å bli bekymret for at det bare ville bli de verste igjen i boksen; elmex, parodontax eller den russiske med sjokoladesmak. Derfor var det godt å treffe blink igjen, etter alle de stomatologiske eksperiment. Men ennå tror jeg det er uprøvde kremer der ute!