Tempus fugit fort i min bransje, om en uke er det vinterferie. Den ene uken tar den andre. Snøfallet her i Fredrikstad har vært beskjedent, men det skulle ikke forundre meg om jeg faktisk finner frem skia før det blir vår. Her i vår nye, urbane bopel er det en liten kjøretur til der løypene begynner, men jeg må innrømme at når fritiden kommer er motivasjonen større for å lade batteriene i akkurat den posisjon jeg befinner meg nå enn å gjøre det i løypa. Ikke desto mindre gir en skitur en ekstra gevinst i form av selvfornøydhet, og uansett hvor liten turen er eller hvor sjelden det inntreffer kan man nonchalant nevne det til kolleger dagen etter, som om dette var en dagligdags foreteelse.
Men som sagt, ennå har det ikke inntruffet, altså ikke noe å skryte av. Siden jeg har to skøytende sønner, fant jeg frem skøytene fra kjellerboden her en dag. De var heller ikke noe å skryte av, selv om de var , vel, pent brukt. Mine sønner mente jeg burde koste på meg et nytt par. Hørt slikt. De har blitt brukt én gang i året de siste ti årene. Som sagt, pent brukt.
Nok om ting jeg ikke gjør.
En ting jeg gjør med stor fryd dette semesteret er å lese andre ting enn fag. Jeg har for vane å begynne på mange bøker samtidig, og det er slett ikke alle jeg fullfører. Men Umberto Ecos siste, “Gravlunden i Praha”, var verdt innsatsen. Deretter har jeg begynt på en av mine mange non-fiction som jeg har kjøpt på impuls, ”Born Liars”, om hvorfor det faktisk er naturlig for mennesket å lyve og bedre. (Forklaringen på fenomenet er noe mer overbevisende). Så ligger det Dostojevskij på nattbordet, “De fornedrede og de krenkede”. Gamle gode Fjodor. Folka hans sliter med å finne lykken, finne kjærligheten, finne rikdommen, finne klær og finne hjem. Etter et par sider føler man seg så fornøyd. I tillegg insisterer min bedre halvdel på høytlesning, og siden hun ble så glad i Rohinton Mistrys “Balansekunst”, må det være bøker fra India. Lite kan erstatte “Balansekunst”, imidlertid. Vi har prøvd på “Mellom attentatene” og “Kjærlighetsgata”, men ingen av dem dugde. Nå er vi i gang med “Guden for små ting” av Arundati Roy, og den er lovende. Ikke for at min kjære hører stort. Hun sovner som en stokk etter seks linjer, noe som gjør at det tar et par semester å komme gjennom en bok – og noe som gjør at det er pussig at hun er så kresen på hvilke bok hun sovner til.
Jeg har også sovehjelpemidler, podcaster på iPhonen. Lydboken “Sense and sensibility” har jeg sovnet mye til, men merkelig nok kommer jeg alltid inn i historien igjen neste kveld. Jane Austens narrativ hopper nemlig ikke skrekkelig fort fremover for hvert kapittel. Nå har jeg hørt 20 kapitler, og jeg tror det siste er at Willioughby har brutt med Marianne. Da tar det nok et par kapitler før det skjer noe nytt. God sovemedisin er det i alle fall.
I morgen skal jeg besøke min bror og hans kjære på Torshov. I tillegg til at det i seg selv er en fin ting, skal min egen kjære ha damefest hvor gjestene skal komme utkledd som sin indre…et eller annet. God anledning til å være et annet sted, selv om alle gjestene er strålende mennesker, sånn enkeltvis. Men jeg gleder meg til å treffe bror og hans V og deres to ildere Zelda og Sokrates.
