Se så fine! Min gode kollega IL har vært i Dubai og tatt med ekte arabisk tannkrem. Det er til tross for sin eksotiske innpakning to kjente travere vi har her, det ene er røveren “Close up”, den med “The closer the better” og “Red hot”, du vet. Den andre er “Crest”.
De har flott bilingual innpakning, men jeg valgte selvsagt å avbilde dem med den arabiske teksten. Sånne er det ikke mange i gata som har!

Det var da som bare kråkerompa som det snør. Vel er det februar, men det sier jeg deg: Når mars kommer skal enten snøen ligge og sola skinne, eller alt smelte og ikke komme tilbake! Folket krever en konsekvent værpolitikk! Men sykle, det gjør jeg. Litt på trass og litt fordi det er litt godt med et kvarter i eget selskap og litt podcast på øret mens jeg bakser gjennom snødrivene. Gjerne Radioresepsjonen, men også Språkteigen, lydbøker fra Librivox eller russisk språkkurs. Tenk, på den lille turen har jeg lært nyttige gloser som “Nei, min mann vil heller ha melk, men jeg vil ha vin”. (sic)

I dag har vi sett episode to av “Europa”-serien på nett-tv, og den var glimrende. Nå skal damene se “Frustrerte fruer” og da takker jeg for meg. Jeg skal legge meg på et soverom som kanskje endelig ikke holder en milliard minusgrader og lese min siste satsing, “Mesteren og Margerita” av Mikhail Bulgakov. Jeg var akkurat ferdig med “Røk” av TUrgenjev, og måtte finne en ny russer. Til min store begeistring nærmer Mammutsalget seg, og da er det alltid godsaker fra Solum forlag å finne. At de kan ha tjent noe særlig penger på sine omfattende utgivelser av Dostojevskij og Turgenjev tviler jeg på, for de bøkene har vært på Mammutsalg så lenge jeg kan huske. Til glede for nye lesere, selvsagt, for selv om jeg liker Fjodor D., ville jeg kanskje ikke kjøpt så mye av ham til fullpris. Jeg har alltid nesten litt vondt av de gamle russere og det tapre Solum forlag når de samme bunkene pryder Mammutsalget år etter år. Den enes død, den andres fulle bokhyller.

Vet du hva den seksuelle lavalder i Vatikanstaten er? Burde jeg være overrasket?

Forøvrig er jeg litt bedre etter et par dager med influensaaktig syke. Litt skrøpelig ennå, men ikke verre enn at jeg kunne dra på skolen og tukte de mindreårige.

Om dagen koser jeg meg med min nye iPhone, som sluker strøm som et spebarn sluker melk. Det kommer selvsagt av at jeg bruker den hele tiden, som iPod, nettleser, musikkinstrument, filmfremviser og, ja, telefon. Min siste Librivox-bok (og dette er eksempel på at en blind høne (altså meg) også kan finne korn (altså strålende gratis lydbøker)) er Thorstein Veblens sosiologi-klassiker “Theory of the leisure class” fra 1899. Strålende lest — jeg sovner etter bare et par minutter. Neida. Den er faktisk veldig interessant. Det var også Wikipedia-artikkelen om boka, som inneholdt en morsom selvrefererende feil:

Takk for i dag. Me kjem attende med meir.

Det hender at mennesker umerkelig faller ut av den mediale radaren uten at man merker det, og så hører man ikke mer før de er døde. Noen ganger tenker jeg at “han er det lenge siden jeg har hørt noe om. Sånn kan det gå. Jaja”. For eksempel han …, han som var NRK-sjef, vet du… Einar Førde! Plutselig var han borte. Artister som det har vært stille fra lenge dukker også opp som en nekrolog som forteller hva de døde av, og da skjønner du hvorfor du ikke har hørt noe.

Men innimellom får jeg vite om berømte personers bortgang der jeg er HUNDRE prosent sikker på at de allerede var døde. Dag Frøland er en av dem. Han har sett bleksottig og svakelig ut så lenge jeg kan huske, og det siste jeg husker av ham var at han hadde et stort skjegg som han farget blått og utga en plate med selvhøytidelige revyviser med pop-produksjon. Ingen av disse elementene er noe god idé i seg selv, og i sum ga det nok meg det bestemte inntrykket at Frøland mentalt og kunsterisk sang (bokstavelig talt) på siste verset.

Nå har jeg aldri vært opptatt av tilårskomne revyartister. Det var morsomt med Stælken Gundersen, men utover det har jeg ingen interesse av den underholdningsfronten, spesielt ikke etter at man fikk flere TV-alternativer på lørdag kveld enn arkivopptak fra lettbeinte show fra “Sja-noar”.

Men altså — i den ringe grad jeg har tenkt på Dag Frøland i det siste, var jeg rimelig sikker på at han var borte for lengst. Dette gjør jo at jeg begynner å tvile på egen evne til å registrere om folk finnes eller ikke. Kanskje det er flere skrantende kjendiser som er blant oss fremdeles? Harald Heide-Steen? Jacob Weidemann? Gary Glitter? Christopher Reeve? Dmitri Sjostakovitsj? Pavarotti?

Solipsismen isner min sjel.

Ellers isner været meg mest. Det som derimot luner litt, kan vi oppsummere i tre punkter:

1. Ved fra vår faste vedmann med verdens beste vedselgerslagord: “Vederstyggelig varmt”
2. At det i dag er 8 år siden første gang jeg fikk øye på min bedre halvdel.
3. At det skal feires med indisk mat.
3b. At vi skal til London i vinterferien.
3c. At denne listen kunne fortsatt en del til.

Mitt yndlingsradioprogram Radioresepsjonen nevner meg. På en måte. Lissom.

Slik ser den ut nå. Han ble så kort i beina, så nå forsvinner beina ned i en slags tåke i stedet. Dessuten renner det noe nedover buksa, så det kan jo forklare hva han ser ned på.
Ellers er bildet tatt med min nye baby, iPhone. Jeg føler at dette er begynnelsen på noe vakkert.

Ellers ellers? Det er fredag, i morgen skal jeg besøke min bror og høre Bjørn Berge. Vi kommer tilbake med mer.

De siste dagene har jeg flere ganger gjort meg morsom på bekostning av dem som klager på kulda, men jeg må innrømme at dette er litt strevsomt, ikke minst fordi vi bor i et hus det krever en del jobb å varme opp. Vi fyrer i peis og kakkelovn hele dagen, panelovner durer og går, og ennå er det isende kaldt i ganger, på kjøkken og soverom. Om sommeren er det veldig hyggelig med gammelt (men ganske velisolert) hus, men nå er det dritt. Det er ikke sånn at vi må sitte med hendene inne i komfyren, men spesielt trivelig er det mest inne i stuene, på badet og på mitt arbeidskott. Nå ligger jeg i senga med en laptop som er treig som tjære på grunn av kulda, med ekstrateppe, raggsokker og slåbrok. Konen er bare delvis egnet i oppvarmingsøyemed så lenge Hun er så kald på beina.

Noe jeg derimot gjerne gjør narr av, er avisenes bruk av kulda som agurknyhetstema. “Slik overlever du i kulda: Bruk votter, sier ekspert”. Nei jaså. Ikke rart at Lars Monsen ler. Da jeg bodde på Gjøvik som ung var ikke 20-25 kuldegrader uvanlig, men vi likte det ikke heller. Det var i hvertfall ikke noen nyhet i riksmediene, slik det aldri er noen nasjonal nyhet at det er kaldt på Røros eller i Troms. Men det er klart– er det 20 kalde i Oslo, bør verden vite det. Nåvel.

Kunstverket går fremover, JAck Londons “People of the abyss” går mot slutten, vi har besøk av mine sønner og venninne B og vi har spist indisk grytegreie som svidde drøvelen av oss. Men godt var det.

Ellers fikk jeg en etterlengtet DVD-boks med sesong 2 av “Will & Grace” i posten, bare for å oppdage at den var Region 1, og ikke lot seg spille av. Hva i kråkeræva er dette for noe, Platekompaniet?

Jeg må innrømme at motet sviktet i dag, så siden jeg kunne velge å bli kjørt på jobb og å sykle valgte jeg den behageligste utveien. Jeg skal prøve å være flinkere i morgen.
Her er starten på et nytt maleri. Min mobiltelefonkamera er som alltid helt bedriten, og jeg gleder meg til en annen blir meg til del som julegave i den nærmeste fremtid. Det har vist seg at en av tingene som er hyggelig å gjøre i et stedvis kaldt hus, er å fyre godt opp med vifteovn, sitte og male mens jeg enten hører på russisk språkkurs (nå kan jeg si “Gi meg atten dollar”, “Du har for mye penger” og slike sentrale fraser) , Jack Londons “People of the abyss” eller Radioresepsjonens podcast (det eneste positive jeg ser med at året igjen har begynt, er at RR er tilbake). Nå skal vi legge oss og se den uforlignelige skrullingen Petter Organist dikte opp litt tallmagi og bokstavkoder på NRK nett-tv. “Og se, hvis jeg trekker en strek der og tar med de tilfeldige bokstavene der og deler det på Shakespeares alder da han var niogtjue og setter det sammen til et gresk ord, så blir det UBIFOEJBOJYV, som er et KLART bevis for at Francis Bacon egentlig var Shakespeare, Churchill og Cicero og alle var frimurere”.