Nå har hun vært østover og skaffet meg en russisk tannkrem, og ikke en hvilkensomhelst russisk tannkrem, åneidu!
Vi har aldri før sett merket “R. O. C. S. (Special Edition)”, antakelig fordi den nettopp er en special edition. Forkortelsen står for “Remineralizing Oral Care Systems”, så denne tannkremen leker ikke butikk!
Det beste med den, imidlertid, er smaken. Vi har i årenes løp vært borti alle varianter av peppermyntesmak, i tannkrem med fenikkelsmak, med lakrissmak, men denne har en helsebringende aroma av sjokolade og mynte! Jeg kødder deg ei. Det er når munnen smaker av sjokolade at du vet at oralhygienen er plettfri og tennene sikre mot bakterieangrep. I tillegg inneholder den mye andre godsaker, blant annet propylparaben og titandioksid. Så i en knipe kan jeg bruke den til å avfette muttere og løse rust.
Neida. Dette blir bra. Skulle ønske jeg hadde langt flere tenner å pusse, så mange strålende tannkremer jeg nå har blitt gitt.

Vi fløy til Bodø og tok propellfly til Leknes, der vi hentet en leiebil. Allerede da var vi storøyd imponert, for selv om vi reiser mye, blir det sjelden propellfly. SIst gang var mellom København og Bornholm. Med leiebilen fartet vi helt sør til Å og helt opp til Harstad igjen i løpet av et par dager. Jeg lærte om Lofoten at Lofoten er større enn man tror, og at avstanden fra A til Å (så å si) er mye lenger enn det ser ut på kartet på grunn av veiens mangel på retthet.
Min svoger sier at Østlandet er som å komme til en svært park, med snilt landskap og velfriserte åkre. Nå skjønner jeg akkurat hva han mener. Det eneste som var tilnærmelsesvis litt skuffende var at Svolvær ilkke var noe pent sted, og at Å var så turistifisert.

Men altså Helløya, der familien til min kjæres onkel hadde opptil flere boliger, bød på slående natur, midnattssol (i hvertfall var det lyst så lenge jeg gadd å være oppe), fantastiske sandstrender (men vann som holdt 13 grader) og garantert fiske. Det er noe vi i Østfold ikke er så bortskjemt med. Vi var 20 mennesker, og det var ingen som tvilte på at vi skulle dekke opp minst ett fellesmåltid med egen fangst. Vi var fem i båten og fant en seistim, og jeg halte opp mer enn jeg har fått på mange år, sikkert fordi jeg ikke har fisket nord for Hankø på mange år.

Videre kunne øya by på et veritabelt fuglefjell, en klippe på sikkert 100 meter som stupte rett i havet. Det er visstnok Troms fylkes største krykkjekoloni, og vi ble kjørt tett inntil det i småbåt omtrent ved midnatt. Lukten, synet og lyden var voldsom at vi nesten datt i sjøen med kameraene våre av begeistring. Jeg tror oppholdet på Helløya, kanskje med fuglefjellet som prikken over i-en, var det mest eksotiske jeg har vært med på på mange år.

Dette høres selvsagt helt patetisk østlandsk ut, men jeg går utfra at jeg nå blir en av dem som smiler overvbærende og bedrevitende når en eller annen landkrabbe sier “Hva er det å se i Lofoten, da?”.

Litt av grunnen til at jeg ble så euforisk av sjømaten ved Atlanterhavskysten i Frankrike var at det egentlig ikke var så lett ¨å finne fisk på restaurant i Lofoten, og den som fantes var svinedyr. Det gjorde selvsagt godt med den store store sei-middagen som vår ovennevnte ekspedisjon avstedkom, men bortsett fra det var jeg litt skuffet. Vi spiste god fisk i Harstad, men det kostet skjorta.
Jeg har aldri kjøpt slagordet “Norge, ditt nærmeste ferieland”, men jeg kan gå med på “Deler av Norge er kanskje ikke helt i nærheten, men vel så spennende å feriere i som steder det tar kortere tid å komme til, som for eksempel Sarpsborg”.

Reiselivsnæringa vil nok foretrekke noe mer snappy, men jeg står hvertfall inne for den siste varianten.

På flyplassen i La Rochelle i dag tidlig viste det seg at våre to kofferter veide henholdsvis 11 og 12 kg. Etter å ha pakket om stilte vi oss opp igjen. Nei, de var fremdeles for tunge. Da kom min reisefelle på at vi bare kledte på oss en del av bagasjen. Tredje gang vi sto i køen, veide koffertene bare 10,5 kg hver, mens vi selv hadde kledd på oss en hel del av skittentøyen som den ene kofferten inneholdt. Jeg hadde tykk genser og fem skjorter utenpå hverandre, mens Hun hadde BHen funn av badebukser og sjal. For en ting var aldeles sikkert: Ingenting av småtteriet vi hadde kjøpt med skulle legges igjen (skrivebøker, helgenlys og hermetikkbokser inkludert). Derimot mistet vi hermetikkboksen med andeleverpostei fordi sikkerhetsvaktene var GANSKE sikre på at de var på mer enn 100ml. Moralen er at det bør stå rominnhold på boksen, for selv om innholdet ikke var flytende, er alle beholdere som KAN være i nærheten av 100 ml, meget mistenkelige.

Men alt i alt er det lett å reise dit. Ryan Airs særheter er bare en mindre besværlighet. SOm den åndssvake trudelutten de spiller når man lander, som liksom feirer at de IGJEN har landet i tide. Vi skjønte hvorfor: For det første letter de før de skal (vi lettet 09:50 mens ruta er 10:00) og for det andre setter de opp mye lenger flytid enn de normalt trenger. Dermed kan de si at de fløy Frankrike-Norge på 50 minutter kortere tid enn oppsatt, fordi oppsatt tid er med MEGET god margin.

La Rochelle er også ett av de stedene som har vært viktige for den protestantiske kirken i landet, eller “Den reformerte kulten”, som det heter. Det høres mye tøffere ut. Vi fikk en omvisning på museet i kirken deres av tilsynelatende den eneste protestanten som snakket ålreit engelsk, for han måtte varsles spesielt for å hjelpe oss. Min bedre halvdel snakker glimrende fransk og jeg skjønner glimrende omtrent 75% hvis jeg vet hva temaet er, men det var bra å få litt tilrettelagt guiding. For oss historienerder var det spennende med alle originaldokumentene og biblioteket deres, der de blant annet hadde en utgave av Jean Calvins forklaringer fra 1530.

LA Rochelle er i bunn og grunn en fiskerlandsby, så de er gode på hermetikk, som dere ser. De er også gode på turisme, for det var veldig mange turister, overveiende franske. Det er som oftest et godt tegn at et lands egne innbyggere ferierer et sted man er selv. Fisk og skalldyr rikelig tilgjengelig overalt, og prisene stort sett lave, selv langs bryggepromenaden, som var full av folk hele dagen.
Det er ogspå lett og populært å leie sykkel og sykler rundt i disktriktet. Det gjorde ikke vi, delvis fordi det var mye å se og gjøre innen gangavstand, men også fordi jeg hadde inntrykk av at det var gamlebyen som var mest spennende, mens resten av byen så mer eller mindre ut som, tja, Ammerud.

I tillegg til det med sjømat og utmerkede shoppingmuligheter (spesielt hvis man er ute etter sko eller såpe) må jeg si at de franske bokhandlene og “Tabac”ene (altså litt omfattende bladkiosker) er helt enestående. Det skar i mitt ikke så fransk-lesedyktige hjerte at det var så lite på engelsk, men utvalget i litteratur, deri opptatt tegneserier, er helt fantastisk. “Bandes dessinées”, altså tegneserier, er noe som står franskmennnenes hjerte nær. At ikke mer av dette var oversatt da jeg var yngre og litt mer midt i målgruppa.

SIden det bare tar 15 minutter med drosje fra flyplassen til sentrum, går det ikke mye tid til selve forflyttingen hvis man bor innen rekkevidde av Rygge flyplass. Derfor fantaserer vi om å dra tdit på helgetur. Det er jo litt snaut, men man rekker både shopping, akvariet (kjøp billetter på turistkontoret noen hundre meter før akvariet, og overlat den timelange billettkøen på akvariet til de frustrerte barnefamiliene) og en hel masse “moules frites”.

Husker noen fangene på fortet? En av TV3 sine mange innkjøpte dusteshow, spilt inn på fort boyard, en festningsøy i havet utenfor her. Passerte den i går på vei i katamaran til ile d’aix, der Napoleon satt fengslet etter waterloo.

Ellers har de her det største akvariet i Frankrike , og bilder av saghaien og noe sånt kommer siden, fordi det er så krøkkete å laste opp bilder til blog fra mobil. Det var uansett første gang jeg har sett så mange tropiske fiskearter i levende live, og noen av dem var så store at jeg nesten ikke våget meg på øyenkontakt gjennom glasset.

Nå ligger jeg på hotellrommet og hører kveldens gateartister og selgere begynne ståket langs brygga. På den måten ligner stedet på mange andre franske turistbyer, de samme duftsåpebutikkene, lokale suvenirer , brasserier og skobutikker. Men alt det er helt fint, for byen i seg selv er sjarmerende og, mest av alt, erkefransk. Jeg snakker lite av språket, selv om jeg kan lese en del, så min bedre halvdel tar seg av pratinga mens jeg står som et umælende fe ved siden av.

Frankrike er gode på ferske brød men svake på frokost. Halvtørre baguetter, syltetøy , kaffe og juice er litt magert. Og når lunsjen nærmer seg , har de ikke noe av det på menyen, for det er først etter lunsj, som er definert forskjellig fra sted til sted. Det er nok et system, men vi har ikke helt grepet på det ennå. Det lureste har vist seg å være å først spørre om spisestedet er åpent, for deretter spørre hva de faktisk har, i stedet for å sette seg og se på menyen.

I supermarkedet finner vi et gigantisk utvalg av yoghurtprodukter og potetgull med hamburgersmak. Alt vi ikke har hjemme , gitt.

Forøvrig slo det meg noe annet da jeg var på kino: En av de store frustrasjonene med å være voksen og like sjangre som sci-fi, action, thrillere og skrekk, er at jeg ofte er den eneste i salen over 23 år. Og det later til at i motsetning til da jeg var 23 år og gikk på kino, er det nå veldig få i salen som gidder å holde kjeften sin når filmen begynner. En hel generasjon svever i den villfarelse at de sitter hjemme på hybelen til kompisen sin med pils og pizza med dama i armkroken, og kan da skråle om festen i går helt til midt i filmen. Nice.

Noe annet du ikke bør gjøre når du presumptivt er voksen, er dette:

Nemlig. Man går ikke med “Onepiece” med hengerompe når man er voksen mann. Selv om det er på butikken. Dette hadde aldri skjedd hvis HBO hadde hatt regien.

På den annen side har jeg nå et godt utgangspunkt for mailinglisten for alle som heter det samme som meg. Samt Øystre Slidre Skytterlag.