Nyss gjenkommet fra Lillehammer etter tre hektiske dager hvertfall delvis i litteraturens tegn. Strålende sommervær, masse mennesker og kjente fjes (det er jo to forskjellige ting) og selv om lørdagen ble litt amputert på grunn av at fredagen var litt utsvevende, fikk jeg med meg noe som visstnok var en historisk begivenhet: Det norske bandet Ulver spilte sin første konsert på 15 år. De begynte som et blackmetalband, men har elektronifisert seg og spiller nå en hypnotiserende blanding av symfonisk metal, trip-hop, psykedelia og avantgarde. Jeg leser meg til at deres siste plate kom i 2007, men de har da visstnok ikke spilt offentlig på 15 år. Av den grunn kom det svartkledde fra hele verden til Maihaugsalen på Lillehammer, en relativt liten sal som hadde vært utsolgt i månedvis. De svartkledde var lette å gjenkjenne i bybildet, siden relativt få representanter for den norske forfatter- og litteraturkritikerstand går i tunge dr. Martens, svarte militærbukser og utvaskede “Enslaved”-skjorter under festivalen. I dag, søndag har jeg vært på det glimrende Lillehammer kunstmuseum og sett Jon Doblougs samling og utstilling av den fascinerende pirkete og surrealistiske tegneren Sverre Malling. Deretter hørte jeg forfatteren av den glimrende boken “Kiffe Kiffe i morgen” (du kan google på den selv), Faiza Guene. Ungdomsbok fra Paris’ fattige forsteder, kjempebok, løp og les. Takk for i dag. Og takk for at det er fri i morra, for jeg er litt sliten, lissom.

Her har vi et klassisk polsk måltid av den lette sorten: Fra venstre grønnsakene (malt og humle), deretter drikke, deretter maten (sild). Alt man trenger for å vokse og bli stor.

Desserten kan for eksempel bestå av disse unektelig falliske softisene.

Neida, her er godsakene: stekt svineknoke. Et enormt beist som jeg gikk løs på med dødsforakt, men som overvant meg til slutt: Jeg klarte ikke alt. Men det har nesten blitt en tradisjon når jeg reiser til ett eller annet sted i øst-Europa, jeg bestiller stekt svineknoke og ruller ut av restauranten et par timer etterpå. Hjemme venter striskjorta og havrelefsa likevel. Vel, ikke helt. Men det er ikke svineknoke hver kveld, hvertfall.

Bildene ble visst litt stokket i denne postingen, men dere ser jo hva som er hva.
I morgen skal jeg hive meg på toget til Lillehammer for å nyte litteraturfestivalens siste hektiske dager sammen med min frue, som takket være en seig magebakterie (muligens e. Coli) har ikke fått mye ut av sine dager der. Forhåpentligvis kan vi likevel få et par rolige dager med oppskrudde forfattere og forlagsfolk i alle kroker. De kan være en enerverende gjeng. Men moro.

Da har jeg igjen gjort min plikt og sett den uttrykksløse Tom Hanks i “Angels and Demons”. Som da jeg så “Da Vinci Code” i 2006, blir jeg minnet på hva jeg skrev på en nyhetsgruppe da jeg for en del år siden leste Dan Browns bøker og ble lattermildt overrasket over hvor like de to var. Derfor gjengir jeg nå (også) min lille refleksjon over Browns fantasiløshet i de to romanene som har blitt filmatisert. Jeg ser at noen ytterst få ting er endret i filmen i forhold til i boken, så merk at dette handler om romanen:

“Da Vinci Code” og dens onde tvilling

Det dårligste med “Da Vinci Code” er faktisk ikke boken i seg
selv, det er boken som er forgjengeren, “Angels and Demons”. Jeg begynte
lese dem med samme følelse som når jeg er mutters alene med en alt for
stor pose potetgull: jeg vet at nytelsen vil gå over til vemmelse innen
jeg når bunnen, men jeg klarer ikke å stoppe.

“Angels and Demons” er så fullstendig, kliss lik “Da Vinci Code” at det
unnslipper mine villeste fantasier at forlaget gikk med på det. Og når
jeg sier kliss lik, så mener jeg kliss lik. Navnene og omstendighetene
er litt endret, men i store og noe mindre trekk er bøkene /identiske/.

For eksempel:
Hovedpersonen i begge bøkene er den brilliante og bekvemt nok single
kunsthistorikeren Robert Langdon.

I DVC (Da Vinci Code) blir Langdon vekket i Paris av en overraskende
henvendelse fra det franske politiet om et drap, fra hvilket de viser
ham et bilde av liket med symboler på, for å vekke hans interesse.
I A&D (Angels and Demons) blir Langdon vekket i USA av en overraskende
henvendelse fra kjernefysikkforskningssenteret CERN om et drap, fra
hvilket de fakser ham et bilde av liket med symboler på for å vekke hans
interesse.

I DVC møter han på drapsstedet en vakker, snarrådig og ildfull kvinne
som viser seg å være den dreptes pleiedatter, og som blir hans
våpensøster resten av boka, samt at det gnistrer litt mellom dem.
I A&D mter han på drapsstedet en vakker, snarrådig og ildfull kvinne som
viser seg å være den dreptes pleiedatter, og som blir hans våpensøster
resten av boka, samt at det gnistrer litt mellom dem.

I DVC flykter man fra en ensom og brutal morder som man /tror/ opererer
under beskyttelse av den katolske organisasjonen Opus Dei, men som viser
seg å stå under andres kommando. De “snille” er den fiktive ordenen
Prieure de Sion, som Brown insisterer på at finnes.
I A&D flykter man fra en ensom og brutal morder som man /tror/ opererer
under beskyttelse av det hemmelige men fiktive brorskapet Illuminati
(som Brown insisterer på at finnes), men som viser seg å stå under
andres kommando. De “snille” er Vatikanstaten og pavekirken.

I DVC har nettopp kvinnen, Sophie, mistet sin pleiefar, men er likevel
iskald og kaster seg uten betenkeligheter og noe særlig sorg ut i et
halsbrekkende rebusløp med en ukjent amerikaner før liket har blitt
kaldt. Pleiefaren hadde hemmeligheter om den hellige Gral som ville vært
farlige for de “slemme”.

I A&D har nettopp kvinnen, Vittoria, mistet sin pleiefar, men er likevel
iskald og kaster seg uten betenkeligheter og noe særlig sorg ut i et
halsbrekkende rebusløp med en ukjent amerikaner før liket har blitt
kaldt. Pleiefaren hadde hemmeligheter om anti-materie som ville vært
farlige for de “slemme”.

I DVC foregår hele historien i løpet av en natt og en dag.
I A&D foregår hele historien i løpet av en natt og en dag.

I DVC nøster Langdon og Sophie opp sporene ved å tolke tegn på bygninger
og i gamle skrifter.
I A&D nøster Langdon og Vittoria opp sporene ved å tolke tegn på
bygninger og i gamle skrifter.

I DVC er det aldri noen forklaring på hvorfor Langdon setter seg selv i
livsfare for noe han ikke har noen tilknytning til og bare har lest om i
bøker.
I A&D er det aldri noen ……

OK. Quod erat demonstrandum, skulle jeg mene.

Nettopp. Da jeg så DVC i 2006 hadde jeg litt mer traumer enn denne gangen, blant annet fordi A&D The Movie er bare to timer lang, så jeg har mistet litt mindre av mitt liv enn da. Men den endeløse doseringen og overforklaringen mens man løper, flykter fra mordere eller skal redde kardinaler er den samme. Regissøren er nok veldig redd for at vi ikke skal få med oss de ikke spesielt subtile poengene. “Åja, så den statuen peker den veien, så da løper vi den veien helt til vi treffer på en kirke og der finner vi et mystisk symbol i gulvet og en død prest. ”
Vel, jeg tror egentlig folk er litt mindre fascinert enn under den verste DVC-balubaen. Dan Brown kuppet en hel underholdningsboksjanger og gjorde nisjen veldig lukrativ for andre i noen få år, men nå ser det heldigvis ut som om det har stilnet av litt. Det er hvertfall ikke så mange tempelridder/mystiske brorskap/kirkelige hemmeligheter å se i bokhandlene om dagen. På den annen side er det ikke så lenge siden dumhetens bibel, “The Secret” feide over landet og de mest enkle og lettlurte av oss. Hva blir det neste? Kanskje jeg skal skrive en bok selv? Kanskje kodene og hemmelighetene ligger begravet i kodene til den siste versjonen av Microsoft Windows, kanskje selve Ondskapen er programmert inn i Vista, bare for bli vekket ved den riktige tastekombinasjonen? Det ville jo ellers forklare en hel del for dem som er så usalige at de må bruke svineriet. Jeg ser for meg filmplakaten, der ordene “unleashed” utvilsomt brukes. “The Vista Code: When You Click ‘Start’, Evil Is Unleashed”. Joda, dette blir bra.

Slik ser det ut på torget i utkanten av gamlebyen i Warszawa:

Og slik er utsikten fra 40. etasje i Kulturpalasset, Stalins milde gave til Polen. Da vi var der, ble en stor internasjonal bokmesse arrangert, og vi fikk nesten møtt forfatteren Adam Zamoyski, som vi liker. To av oss kjøpte hans bok “Poland: A history”. Jeg har lest hans bok “1812″, og regner med at denne nye er like bra. I alle fall: Kulturpalasset var godt å ha da vi navigerte rundt i byen, siden det syns overalt. Spesielt da vi skulle hjem fra byen den siste kvelden og bokstavene på kartet var blitt fryktelig små, var det godt å se tårnet kneise over de andre husene i sentrum.

Min kjære var i Istanbul med sine venner samtidig, og hun hadde blant annet med seg denne interessante boksen:

Ja, det er altså olje laget med mauregg. Dette skal være et probat hårfjerningsmiddel, sierem. Her har vi videre de siste bidragene til tannkremsamlingen, de to øverste er polske og den nederste tyrkisk. Ennå ikke prøvd, men jeg vil tro det er fine saker. Så med maureggolje og nye tannkremer på badehylla skulle hygienen være vel ivaretatt.

Ellers er vi fremdeles litt slitne, ikke bare fordi det finnes så mye gøyalt innen polsk vodka, men fordi det var mye venting på flyplassen samt to timer på flybussen på vei hjem. Mine medpolfarere har ytret ønske om mer Øst-Europa, så det er ikke umulig at vi satser på Moskva neste år, blant annet for at krigshistoriegeeken blant oss skal få sett slagstedet Borodino, der Napoleon fikk juling i 1812.

Vi var på utstillingen “Bodies“, som jeg også så i Budapest og som er like moro å se igjen, vi var på det militærhistoriske museet i Warszawa og lærte ett og annet om de mange, mange krigene som Polen har vært i, blant annet som resultat av å være inneklemt mellom Russland og Tyskland og likevel ha et ønske om å være en uavhengig stat. Warszawa har også mange minnesmerker fra annen verdenskrig, blant annet et kjent monument om oppstanden mot nazistene i 1944. Med andre ord var det en historisk vinkling på besøket vårt denne gangen, men byen har alt. Alle var enige om at det hadde vært en tur.

I morgen er siste arbeidsdag denne korte uka. I morgen kveld på dette tidspunktet sitter jeg på flyet til Warszawa med min bror JH og venn A, der vi skal svinge oss på mest kameratslige og mandige vis – det vil si å rekke over så mye som mulig av byens historiske severdigheter, gamlebyen, militærhistorisk museum, museet for ghetto-opprøret, Stalins kulturpalass og mye annet. I tillegg skal vi på beskjedent og dydig vis beundre de unge polinner (som det sikkert heter), spise and, svin og drikke polsk øl. Jeg håper på et relativt godt utvalg i sovjet-kitsch og annet skrot.

Ellers har jeg kjøpt og sett action-klassikeren “Bullitt” med Steve McQueen, og selv om jeg har sett den før, er den endeløse biljakten fremdeles noe av det kulere i sin sjanger. For ikke å si det første i sin sjanger, siden biljakter er en fast ingrediens i actionfilmer. Steve McQueen var også en tøffing, og nett no ser jeg på hans bilfilm “Le Mans” fra 1973. Veldig bra, og veldig retro-kult, likt klokkene jeg er litt opptatt av om dagen. Siste kupp er en Seiko 5 fra 1973 som kostet meg den nette sum av ti og en halv dollar på eBay. Men det er storveis med førti år gamle ting- være seg klokker, filmer, biler eller koner – som stadig er gode som nye. Misforstå meg rett.

Nå skjønner jeg at det kan bli en stund til jeg slipper mer MGP-mas og felegnukk fra den lille tassen med den brstne kjærligheten. Men til Dagbladets lille ros skal nevnes at de ca. klokka halv ni i dag hadde Jimmy Carters støtte til Aung Sang Su Kyi øverst, før Aleksander Rybak! Tenk det, dere. Viktigere enn Rybak, DA skal det være viktig, da! Hå hå. Ellers gjengir jeg her en skjermdump fra Ubuntu, som ledd i min kampanje for å få alle med en sliten Windows-PC til å bruke Ubuntu i stedet. Jeg leser at bladet Linux User kåret (igjen) U til årets Linux-distribusjon – noe jeg skjønner godt, men det forteller litt om hvor knotete andre distribusjoner er også. Nå skal min begeistring ikke tolkes slik at jeg har skår i min kjærlighet til Mac OSX, nei langt i fra. Jeg har bare slik omsorg for ulykkelige Windows-brukere.

Klokken er snart ni og jeg ligger i sengen og skal ikke finne frem stasen (hm) på lenge. Da er det altså dressen vi snakker om, altså. Det er faktisk veldig hyggelig å ikke ha noen forpliktelser, men i ettermiddag drar  vi til Son for å treffe våre venner A og AK og ta del i en kyllingsalat jeg har hørt gjetord om. Det lar seg høre. Annet jeg hører er salutter,fuglesang og biler som skal til byen. Er ikke dette den beste tiden på året, så vet ikke jeg: Vi er yre over litt sol (og snart varme) men ikke blasert av sommeren. Det er faktisk litt kjølig vind, så vi er ikke bortskjemt ennå. Og hurra for syttende mai!

Nå er det på tide å revurdere sin høyere utdanning. De velmenende annonsene på Facebook kan fortelle deg at hvis du bare er Bachelor, bør du gjøre noe med det. Takk og lov at jeg tok hovedfag i tide og er godt gift.

En fin, solrik 16. mai er godt i gang. Jeg skal sykle en tur og gjøre småærend.

Ellers kan vi melde at det er fredag, jeg har ingen forpliktelser på nasjonaldagen bortsett fra å se smashing ut i dress. Jeg har sovet med en podcast i øret, fått middag av min snille kone og skal snart til naboen for å drikke vin og spise ostefondue (blir det meg fortalt). I morgen har jeg planer om å gjøre litt administrativ jobbing på skolen (alltid så deilig fredelig der uten elever), kjøpe fikseringsspray til mitt pågående tegneprosjekt, klippe gresset og ingen ting. Ellers titter jeg på gamle ur på eBay (nå er det Seiko Bell-Matic som lokker og drar), leser “The End of Food” av Paul Roberts og har oppdaget den sjarmerende pianistinnen Simone Dinnerstein, som spiller Bach så selv steinharde hjerter smelter og småfuglene gråter. Da får vi tilgi henne litt sentimentale bilder av seg selv som wunderkind på websiden. 

Dagbladet skrev på forsiden her en dag at slankepiller ikke virker. Tilsvarende sjokkerende nyheter er at bjørnen skiter i skogen og at paven er katolikk. Og nå utenriks.

I et annet ærend søkte jeg etter meg selv på groups.google.com, siden jeg var en røver til å bruke nyhetsgrupper i årene før webfora, blogger og annen styggedom tok over diskusjoner på nettet. Da fant jeg noen minner fra den tiden jeg brukte Linux. Og i steinalderen (dvs. 1998) var jeg tydeligvis litt bevandret i Unix-hemmeligheter, men nå ser jeg hvor innviklet og arbeidskrevende det var å installere noe som helst i Linux for 11 år siden:

 

If you have tried to install the “staroffice-wrapper*.rpm” file from 
http://www.waldherr.org/redhat/rpm/i386/, according to the instructions, 
and that didn’t work either (as so many of us have experienced), 
go to sunsite.unc.edu/pub/Linux/GCC 
and fetch libc.so.5.4.46.bin.tar.gz (or whatever it is called), 

untar/zip it in / (with tar -zxvf staroffice-*) 
, set the variable LD_LIBRARY_PATH to where it installed itself (/lib, I 
presume), 

run ldconfig. 

Then, goto your Office_40_install directory and run: 

./setup /net 

*if* it doesn’t complain and quit, let it do its thing, and then run 
./setup again, without the /net option. 
This worked with me, but in the end SO was so slow that I deleted the 
whole thing. 
 
Good Luck! 

Tenk at jeg skjønte dette for 11 år siden? Disse magiske formlene skulle altså tjene til å installere en Office-pakke som het StarOffice (og som da kildekoden ble frigitt muterte til det som i dag heter OpenOffice), bare for å finne ut at den gikk så tregt at jeg slettet hele greia. Det var en lykke for meg at jeg etter en stund oppdaget FreeBSD, som på det tidspunktet var litt traustere, litt mindre kjent og MYE enklere å bruke enn Linux. Jeg brukte faktisk FreeBSD helt frem til jeg fikk min første Mac, en brukt G3 jeg kjøpte av min bror. Kjernen i OSX heter Darwin og er i praksis en BSD-kjerne, så OSX regnes som et Unix-OS på linje med BSDene (Free-, Open- og NetBSD) og Unix-klonene som Linux er. Greit! Jeg skal geeke ned, jeg blir bare revet litt med av denne nostalgien.

Poenget var i alle fall at Ubuntu er en fryd og lykke å bruke i forhold til Linux for 11 år siden, og i forhold til Windows både da og nå og alltid.

Jajamensann, det er stadig vanskeligere å huske at det ikke er slutt på skoleåret ennå. Turer og annerledesdager i ett kjør. Nå også nasjonaldagen, som selv om den er på en søndag, setter litt preg på skoleaktiviteter. Ei heller i år skal jeg vandre i tog, men neste år er elevene mine i ferd med å avslutte barneskolen, så da skal jeg være med for å kaste glans over…noe. Jeg har gjort min del av søttendemaitoging, så jeg har ikke noe dårlig samvittighet for å ta fri på fridagen.
I dag var vi på Tinestafetten, et kjempearrangement som aller mest er en gigantisk reklamejippo for Tine. Det er rart at man er så nøye på at det ikke skal reklameres i skolen når tusenvis av elever hvert år tar en hel skoledag til å løpe stafett under Tines omsorgsfulle vinger. Og til takk får de en t-skjorte og en kartong juice. Å, takk snille Tine. Men unga syntes det var gøy. Hvertfall litt, men mest kaldt.

Dette skrives på en bærbar PC som egentlig var lagt litt på hylla, siden dens eier fikk MacBook. Denne ble brukt som sporadisk surfemaskin en liten stund, men her en dag begynte den å klage på at den ikke fant det trådløse nettverkskortet. Uffda, tenkte jeg og kikket foran og bak og gikk ut fra at hardwarefeil var spikeren i kista for den elend^H^H trofaste gamle Dell-greia. Så hadde det seg slik at jeg hadde en gratis Ubuntu Linux-CD som kom i posten. Og skulle du ha sett: da var ikke trådløskortet så uvillig likevel. Alt virket rett out of the box. Så dermed ble den en Ubuntu-bærbar. Denne erfaringen vet jeg at mange har gjort: PCer som har slitt med Windows og som tilsynelatende ikke kan brukes til stort fordi en vanlig Windows-installasjon kveler seg selv etter en stund plutselig blir nye, raske og freshe med noe Linux (eller helst BSD)-greier. I mange år brukte jeg FreeBSD siden jeg hadde personlig erfart at Linux var veldig rotete (installasjon, programpakkeorganisering, oppgradering etc etc). Men jeg må innrømme at Ubuntu er så strøkent at man ikke trenger å kunne eller vite noen ting for å få det til å fungere. For når man som jeg har gått gradene fra Linux via BSD til OSX har man blitt litt kresen på brukervennlighet og stabilitet. OpenOffice-pakken følger med, den samme som jeg bruker på min iMac og som langt på vei kan erstatte Microsoft Office (mener jeg). Ja, dere, nettopp nå hører jeg på nettradio på musikkspilleren som følger med. Firefox-plugins er lette å installere, og hvis printing er mulig i større grad enn det var med Linux før, så er dette en veldig god måte å bruke en ekstra PC på. Hvis jeg slipper å fikle med konfigurasjonsfiler manuelt også, så kan jeg nesten anbefale det som hoved-OS hvis man er så uheldig å dras med en Windows-PC.

Så, det var evangeliseringen. Ellers har jeg nå fått denne klokka på håndleddet, og er så lykkelig så. Klokkebilder kan være veldig lekre, men det er best når de ikke blir avbildet mens de sitter på et hårete mannehåndledd. Dette bildet er litt skrekkeksempelet, en flott Omega Speedmaster og et heslig, blekt og flekkete håndledd. Fysjom.

Og ellers er det vilt så mye som skjer i hagen om dagen. Denne helgen skal gressklipperen frem, og lite roper VÅR HURRA SOMMER TJOHEI mer enn lukten av nyslått gress. Gjerne naboens nyslåtte gress, men samme det. Jeg hørte forresten en teori om vårslapphet her en dag som passer bra med min nåværende form; alltid trøtt og slapp uansett hvor mye jeg sover. Ifølge teorien skulle dette snu løpet av et par uker, så da blir jeg forhåpentligvis en våryr ung mann. I mellomtiden sitter jeg i senga og skriver pjatt, leser om matkrisen og hører på podcaster. Det samme regner jeg med å gjøre i morgen. De eneste problemene jeg kan komme på er at katten driter på gulvet ved siden av doen sin, jeg har ikke tid til tannlegetimene jeg blir innkalt til og at innsatsen på jobben fremdeles bærer bud om at jeg innerst inne har tatt ferie for lengst.