Synd dette med Michael J, men aller mest fordi han var relativt ung. Tatt i betraktning ting som skjer i Iran og artikkelen om torturofre i A-Magasinet i dag, gir det meg en dårlig smak i munnen med all sørgingen over MJ. (Det kan også hende at det kommer av at kaffebønnene begynner å bli gamle.) Musikalsk sett var vel det beste allerede utgitt. Jeg begriper ikke hvordan han skulle greie å gjennomføre 50 konserter på noen måneder heller. Får folk igjen pengene sine? Tja, det vet man ikke. Kanskje apen Bubbles får den halve milliarden i inntekter som allerede er betalt inn?

Ellers roper vi hurra for den flittige og modige journalist Sidsel Wold, som nå har kommet hjem som siste norske journalist ut av Iran. På den annen side har jeg lært på “Språkteigen” at “hurra” opprinnelig var et krigsrop som betød “drep!”, så ikke hurra for Wold. De sovjetiske soldatene skrek “Urrah!” da de stormet frem for å gi sitt liv for Moderlandet under andre verdenskrig, så det er ikke godt å si.

Rosene har begynt å springe ut. Jeg merker at man skal ikke ha ferie så lenge før de små begivenheter blir veldig store. Det er nok slik det er å være pensjonist. Jeg får melde meg inn i en turforening først som sist, så jeg ikke bare blir sittende hjemme og pusse på klokker og luke i blomsterbed når jeg blir eldre.

Siden jeg ikke har noen hjemme til å skryte av meg, må jeg skryte selv. I tillegg til å vaske båtkalesjen for måkedritt, med fare for egen tørrhet, om ikke for eget liv, har jeg reparert festet til det ene setet i båten. Det er laget slik at man kan vippe det frem og under er det en spritbrenner/ovn. Setet er litt dårlig laget, for det vrir seg frem og tilbake når man sitter i det slik at hengslene til slutt river i stykker listen de er skrudd fast i. Men her er en skjematisk fremstilling av min marinsnekkerfaglige bragd:

Jeg må for skams skyld legge til at det tok nesten like lang tid å sette inn tekst på bildet over som selve reparasjonen tok. Der harru IT-revvolusjon, lissom.

Når man både er interessert i mekaniske armbåndsur og alt som er russisk, er det vel ingenting som fryder slik som russiske klokker? Bedre kan det absolutt ikke bli, og når jeg får oversikt over neste måneds budsjett, skal denne deilige skjønnheten bli min. Hun (hah!) er strengt tatt produsert i Litauen, men med restene av den legendariske russiske klokkefabrikken Poljot. Dreibar indre skive slik at man kan holde oversikt over to tidssoner på en gang, og glass på baksiden slik at man ser alt det morsomme som skjer der inne. Det skulle flere av oss hatt! Ahem.
I tråd med russisk hyperpatriotisme er alle klokkene fra fabrikken Vostok-Europe oppkalt etter enten russiske bedrifter som polekspedisjoner og romferder (den til høyre er en “Shturmanskije Gagarin”, etter gamle Jurij) eller russiske industriprodukter. Denne heter GAZ 14 Limousine, og er en “homage” til den gedigne sovjetiske limousinen som bare partitoppene hadde. Til sin tid var det en meget avansert bil, selv i global målestokk, med automatgir, stor motor, servostyring og pansring. Tallene på urskiven er modellert etter utseende på klokken på dashbordet i denne limousinen, sies det. Du verden som jeg gleder meg. Mitt håndledd er jo ingenlunde nakent fra før, jeg har mottatt mine to gamle Omegaklokker fra en vennligsinnet ebayer fra det fjerne Østen, men jeg tar på en bunnsolid Seiko 5 (også 40 år gammal) hvis jeg skal gjøre noe fysisk arbeid. Riktig lykkelig blir jeg nok ikke uten Vostok-Europe GAZ 14.
Vel, vel. Noe skal man nerde med, n’est pas?

Ja, dere, her ser vi at peonene blomstrer i full…blomst. Men pent er det. Og videre ser vi at det kommer gresselige mengder bær på kirsebærtreet som i fjor så ut som det skulle dø, og som er meget tilfeldig plassert i en barlindhekk og derfor antakeligvis helt utilsiktet. Noen kastet en kirsebærstein inn dit for noen år siden, og siden treet aldri har vært i veien for noe, har det fått stå. Til slutt kan jeg presentere årets eplekart, som skal bringe mye glede og mos i løpet av høsten. I dag har jeg klippet litt på den digre rosebusken foran første etasje, klippet gresset der jeg kommer til (er så mye gangstier og greier på kryss og tvers av den lille plenen vi har) og frest rundt med kantklipper. Herregud, jeg er så flink flink flink flink flink flink flink fliiiink, for å si det med Lars Lillo-Stenberg. Men etter å ha jobbet slik i, tja, en time? ble jeg så sliten at jeg har hatt pause i tre. Men nå skal jeg kanskje flinke litt igjen, denne gangen i båten! Du verden. Den ligger trygt fortøyd, men jeg skal skru litt på en trelist og vaske litt måkebæsj fra kalesjen. Det jeg kanskje er flinkest til er vel å feriere, for mitt arbeidstempo er bedagelig.

Hentet fra http://threatswatch.org/rapidrecon/2009/06/unimaginable-horror-in-tehran/

Offisielt er dette min første feriedag. Bortsett fra at det er deilig å sove lenge, føler jeg en slags tomhet i min sjel. Alle de gode idéene jeg hadde om hagearbeid og vedlikehold ute og inne ligger litt fjernt borte akkurat nå. Men Når jeg blir vant til denne ferieringen skal jeg få en del gjort. Til helgen bærer det til Languedoc-Roussillon der vi skal bo en stund, så da får hagen gro til litt her hjemme. Men det er praktfullt vær og bedre skal det bli, sier’em. Jeg bruker ikke så mye energi på været all den tid jeg ikke skal være ute i det når det regner. Jeg håper selvsagt på ånkli sommer i løpet av kort tid, slik at vi får noen fine båtturer også. Jeg skal være gressenkemann i noen dager før jeg gjenforenes med mine kjære, og da skal jeg nok ordne, rydde og fikse litt heromkring.

Et par ting som irriterer meg litt, sånn i nyhetsbildet-aktig:

1. Bibliotekene skal begynne med å låne ut dataspill (og her), fordi de åpenbart er redde for å bli upopulære. Kjære vene. For det første gjør det ingen verdens ting at det er ett eneste sted hvor kidsa ikke kan spille, men kanskje må lese noe i stedet. For det andre er spillindustrien en harsh mistress, så de spillene bibiotekene bruker masse penger på for å gjøre seg lekre for mindreårige går rett i det virtuelle toalettet når ny versjon av spillet kommer uka etter og alle vil ha det i stedet. For meg lukter dette desperasjon og angst for ikke å være hipp nok. På mitt lokale bibliotek har de i flere år hatt en håndfull PCer til utlån. Hvis de hadde en naiv forestilling om at folk skulle bruke dem til “å finne informasjon på Internett”, noe som hadde vært relevant på et bibliotek, er det nok å titte over skulderen til dem som sitter der på en lørdag. Halvparten er elleveåringer som spiller flash-spill på 1001spill.n* og den andre halvparten skriver mail på Hotmail eller Gmail. Ingen av delene trenger egentlig biblioteket å hjelpe dem med. Det skinner også gjennom at bibliotekene føler at de må “hjelpe” dem som ikke har råd til/tilgang til dataspill hjemme. STAKKARS små barn. Statistisk sett er det kanskje fremdeles slik at fremmedkulturelle familier har datamaskin/spillkonsoller i mindre grad enn norske familier, men det bildet er overhodet ikke ensartet. Så det underliggende argumentet fra bibliotekene om at deres oppgave er å tilby tjenester til fremmedspråklige faller også litt sammen. Men jeg mener at akkurat dataspill er såvidt lite viktig for barns sjelelige, intellektuelle og kulturelle utvikling at man heller burde være takknemlig for at det er i alle fall ett sted du kan få andre impulser uten at det koster noe.
Jeg synes ikke dataspill er negativt i seg selv, jeg har bare erfart hvor mye energi barn legger i å få spille det, så mange steder som mulig og så ofte som mulig. Noen mister, som vi vet, helt kontakten med virkeligheten når de plutselig ikke kan spille mer, som for eksempel denne amerikanske fjortisen hvis mor (sannsynligvis med meget god grunn) har stanset WoW-kontoen hans.
Se også den glimrende NRK-dokumentaren “Eksil”, om et par patetiske WoW-spillende tenåringer fra Lillehammer. (Ser ut som hele programmet ikke ligger der lenger, men bare klipp).

2. Bjarne Håkon Hansen som ordner opp for kompisene sine. Så påstår han at han gjør sånn stadig vekk hvis noen kontakter ham og klager på helsestellet, om det så er folk på gata. Tenker det, jeg. Hvis noen stopper ham på gata og sier at tante Magda har ligget på gangen på Ullevål et par uker, kaster Bjarne seg på telefonen og ordner opp. Jada. Omtrent hvor dumme mener hr. Hansen at vi er? Og han beklager slettes ikke det han har gjort, han beklager at det kunne oppfattes feil.

3. Butikker som har svære skilt med “SALG” og “- 50%” på hyllene sine, og når man finner en vare der, forteller de at “det var den andre siden av hylla det var salg på” eller at det var buksa “ved siden av” som var på salg. De fleste gjør kanskje som meg og kjøper varen likevel. Slik lurer man folk til å shoppe litt mer enn de hadde tenkt.

4. Nordmenn som tror Twitter er a) noe helt nytt som vi techno-kyndige nordboere har oppdaget nesten før det er oppfunnet, b) noe som gjør kjendisplapring spennende, og c) noe som kan forandre verden og velte tyranniske regimer. Til det siste vil jeg legge til at det er kjempebra hvis Twitter gjør at informasjon om Iran kommer lettere ut, men ingen må tro at de egentlig gjør noe forskjell ved å skrive 140 tegn om hva de synes om det som skjer der. Det vil også si at grupper på Facebook er like meningsløse og uforpliktende. Jeg får daglig invitasjoner til Facebookgrupper, men å klikke et par ganger er ikke akkurat det samme som å gå i demonstrasjonstog eller gi penger til et godt formål. Og selv det er noen ganger uten virkning.
Her finner du kommentarer fra flere andre som synes media overdriver hvor viktig Twitte er.

I serien “Hva for noe gøy finner Øystein i hagen sin i dag”, så har vi kommet til den busken som i fjor dekket helt ett av stuevinduene i første etasje og som jeg barberte grundig. I år har den også vokst seg høy og fin, men først nå ser jeg at det er en velduftende sjasmin! Deilig deilig. For tiden har jeg en sjasmin-te på jobben som jeg drømte meg vekk over i lunsjen hver dag. Nå trenger jeg ikke drømme mer, for jeg har ferie i tusen dager og en egen sjasminbusk på hjørnet som lukter i vilden sky når man går forbi. Forresten hadde ingen av elevene mine hørt om “Chrysantemum”, så de klarte ikke løsningsordet på rebusen jeg laget til siste skoledag. Men de løp over hele skolen og samlet spor likevel. Flinke barn, og senest i dag møtte jeg en mor og en elev jeg hadde for tre (fire?) år siden som fremdeles husket meg og skrøt av meg. Ja, dere, slikt kan man oppleve i undervisningsbransjen. Den daglige kamp mot uvitenheten har sine gode sider.

Det er et elendig bilde, men har du sett noe så deilig glorete og gullforgylt før, MED mekanisk opptrekksurverk og “skjeletturskive”, dvs. at det ikke er noe urskive i det hele tatt, så man ser rett inn på de herlig tikkende tannhjul og fjær. O lykke. Den er selvsagt ikke så dyr som den kanskje ser ut til, merket Invicta er relativt billig og gjør det stort på å nesten kopiere langt dyrere klokker. Men det er ikke noen “kopi” som sådan. Noen har nok dårlige erfaringer med Invicta (og spesielt deres kundeservice, har jeg lest) men jeg er sikker på at vi to kommer til å bli overstadig lykkelige sammen.

Hjemme i to dager nå, med lei hals og verk i kropp. Svineinfluensa, uten tvil. Men etterhvert frisk nok til å synes at dette er morsomt:

http://www.threadless.com