Filmet med dårlig mobilkamera gjennom vinduet, men lell.

radyr-i-hagen-28092009

Og vi bor egentlig ganske nær sentrum. Katten fikk nesten aneurysmer av spenning da hun så rådyrene, som ikke var noe redd en katt i det hele tatt. Den sitter fremdeles der ute og stirrer den retningen de forsvant, i tilfelle det skjer noe mer gøy.

Som seg hør og bør, hadde Hun med seg verdens beste suvenirer fra Budapest. De beste av dem kommer i en senere posting, men de nyttigste (og det vet jeg Hun er enig i) er de faste tannkremtubene. Her har vi en nykommer fra Ungarn, nemlig “Meridol” (legg merke til “Fogkrem” øverst til høyre, er ikke det noe man selger på svenske byggevarehus?) og den råtøffe Vademecum – TITAN STRONG! Ganske riktig, dere, titansterk! Dette er ingen tannkrem for pyser! Ikke noe Mikke Mus-figurer og gilde farger her, den er nemlig TITAN STRONG! Kun for deg med hår bak ørene! TITAN STRONG! Kommer snart til Norge! TITAN STRONG!

Gressenkemann grunnet reiselysten kone med hang til Kreta. Har fulle epletrær som trenger plukking, allerede begynt høsting av frukt som skal byttes i dyr eplejuice fra Askim. Forøvrig en rolig dag inneholdende en hel del blåsing på didgeridoo. I den sammenhengen melder vi om stor fremgang hva angår tone og sirkelpusting. I tillegg noterer jeg meg for timevis med websurfing etter fine skjorter og jakker, og jeg vet allerede at jeg skal ved høve spørre etter “pea coat”, “Harris tweed sports jacket” og “button-down fitted cotton shirt” når jeg begir meg ut i verden. De nevnte timer har også omfattet en hel tv-serie fra BBC om skredderne i Savile Row i London. Fascinerende og fristende med skreddersydd dress og personlig service, men når dressene begynner på 3000 pund (ja, engelske) kan det hende jeg i beskjedenhetens navn skal begynne garderobe-oppfyllingen med noe mer beskjedent fra en kjedebutikk. Men det er lov å drømme. Og det har jeg altså tid til, siden jeg har høstferie! Jadda.

Har leid litt film, men det er forferdelig mye dritt i hyllene i min lokale videosjapp. Nå har jeg sett “Big Fat Important Movie”, Michael Moore-trakassering av mest militærdyrkende og ekle republikanske sort, er halvveis i “Underworld 3″ og har “Transporter 3″ til i morgen. Det at en film har “3″ etter tittelen er jo selvsagt et dårlig tegn i seg selv, men når man er alene hjemme kan man se litt skrot uten å føle at det var halvannen time av mitt liv jeg ikke får igjen. Heldigvis har jeg lastet ned hele min ungdoms favoritt-astronomi-serie “Cosmos” på ulovlig vis, så jeg kan hygge meg med Carl Sagan også. Akkurat nå skriver jeg tull her og hører på John Tavener (se under) på Spotify. Fine saker, spesielt korgreiene, ligner på Arvo Pärt.

Det blåser en del, men det har vært sol i dag og da er det ikke mye å klage over. Bare litt.

Superslemmingen i vampyrfilmen “Underworld”, spilt av Bill Nighy

Og komponist med tilsvarende dårlig hår, John Tavener.

Forøvrig er Hun i Ungarn med kolleger. Jeg har sett programmet, og få jobbseminarer jeg har vært på har hatt smaking av Tokayer på en så sentral plass. Men de får det nok bra. Visstnok er det fint vær der, men det har jeg også. Nå skal jeg sykle en tur og poste en bok til en Bookmoocher som også befinner seg i Ungarn. Jeg har sendt bøker til Filippinene, USA, Canada, England, Romania, Israel og mange flere steder, men dette er første gangen at adressen er

Won Kwang Sa International Zen Temple
Kwan Um School of Zen
P.O. Box 138
2501 Esztergom
Hungary

..og han ville gjerne ha “Dune Messiah” av Frank Herbert. Jojo, det kan vel bli litt stille i Zen-tempelet innimellom den en-håndede klappingen. Greit å ha noe episk sci-fi å adspre seg med.

Det var på nære nippet at jeg kom fra det med livet, men denne gigantiske skogsneglen angrep meg på vei hjem fra jobb i dag. Jeg rakk akkurat å legge ned en Frisk-pakke på 7cm x 3,5 cm for å vise de fryktinngytende dimensjonene på dette monsteret før den satte i et skrik som fikk blodet til å fryse i årene og kastet seg i strupen på meg. Ja, dere, slikt kan man komme ut for i villmarken.

Min kjære har lenge tolket min mangel på yr begeistring for fårikål som et tegn på at jeg hater det som pesten, og har ofte omtalt sin egen variant av retten som hestekuren for akkurat dét problemet. Jeg har bare ikke regnet fårikål som en av mine favorittretter, men den her avbildede rett var faktisk riktig, riktig bra. Dessuten var jeg, som min bestemor sa til min far når han vegret seg for noe han fikk servert, “sultin nok”. Altså at hvis det var noe man ikke “likte”, var man bare ikke sulten nok. Det er absolutt et fyndord jeg har tro på, for er man sulten nok, tror jeg man spiser absolutt hva som helst. Hvorom allting er, det var deilig septembersolskinn og vi spiste i hagen og alt var såre vel. Noe annet er at lukten av fårikål er hjertelig til stede både mens den lages, mens den spises og i hele den uka som følger hvor man spiser litt hver dag mens gryta blir mer og mer utplukket.

Dette med å ta bilder av en pakke og dokumenter hele ritualet med oppakking, er et fenomen som (merkelig nok) menn med hang til duppeditter har falt for. Søker du på “unboxing” på Youtube, får du 137 000 treff, de fleste datamaskiner og sånt. Og selv om det ikke er elektronikk jeg har pakket opp i dag, var forventningen og gleden over det nyankomne vidunderet så stor at jeg måtte lage en liten bildeserie av Åpningen av mitt nye Christopher Ward-ur. Det er lov å fnise, ikke minst over den bedritne kvaliteten på mitt mobilkamera, som jeg tror nå er det eneste siden 1974 med fast fokus.

Her er altså oppakkingsritualet . Fin musikk av Simone Dinnerstein. Pen dame, piano, Bach: Kan ikke slå feil.

Men jeg har lengtet lenge. Først tok det to uker før de sendte den fra London, deretter har det tatt tiden fra 3. september til i dag for Posten og Tollvesenet for å få den fra Oslo og hit. Men når enden er god, og så videre. Neste punkt blir å fjerne noen ledd fra lenken, siden jeg ikke har håndledd som guvernøren i California.

Courtesy of svigerfar var vi i går og så/hørte “Rusalka” på Operaen, mitt første besøk i Operaen, Den Nye. Storartet bygg, selvsagt, dårlig skilting til inngangene og veldig varmt og bratt på de øverste setene. “Rusalka” har jeg forberedt meg på i flere uker ved å høre på musikken på iPoden og lese litt om historien. Siden jeg har et snev av slavofili er Dvorak lett å like, og da “Song to the Moon” satte inn var det sikkert fler enn meg som klumpet halsen.

Lang forestilling, og sent hjemme, men for gamle Antonin var det verdt det. Det mest oppsiktsvekkende i dag var at jeg var på et foreldremøte der skolens inspektør omtalte prikkpunktene på sin Powerpoint som “lortpunkter”, noe som høres ut som en konstruert norskisme på linje med “verdensveven”. De lignet ikke på noen lorter jeg har kjennskap til, vaffal.

Som en bonus i dag får vi Miriam Makeba som forteller om det besynderlige språket Xhosa og synger en liten klikkesang.