Så er det helg igjen, og her i huset vil det si at jeg kan snylte på to fester, dvs. få mat. I dag er det den voksne damen og i morgen er det den halvvoksne damen som har gjester. Jeg vet ikke hvilke gjestegrupper jeg bør være mest bekymret for, men i dag skal jeg pendle litt til og fra, omgås litt lærerkolleger fra Hennes skole og plukke litt i den medbrakte maten og dertil drikke, og i morgen skal Hun og jeg være på bakvakt mens Halloween pågår. Det beste med det er at jeg slipper å late som jeg er overrasket når det kommer fremmede unger på døra med mer eller mindre forseggjort sminke og kostyme og tigger snop.
Forøvrig er jeg veldig fornøyd med at det er pent vær og snøfritt, ikke skrekkelig kaldt ennå det er snart november. Håper ikke det betyr at jeg står og skuffer snø i april. Jeg skal i alle fall på trass sykle så lenge det overHODET lar seg gjøre. Jeg syklet mye i snø i fjor, og med litt varsomhet og gode spor i dekkene skal det mye til før jeg setter den hjemme. Det hjelper selvsagt på motivasjonen at det er maksimalt ti minutter å sykle til jobben, nesten uansett klimatype.
Jeg vil ikke si at jeg har blitt kresen på klær, det har jeg verken kunnskap, midler eller klasse til (eller kanskje litt) men da jeg begynte å titte på merkelappen på det som hang i skjorteskapet fant jeg til min store overraskelse ut at vårt bysbarn, Europris-gründer og FFK-sponsor Terje Høili, har designet denne svarte kreasjonen. Den Terje. En dag lager han hermetikk og en dag skjorter. Endatil er den made in China, så han må ha det travelt som sitter i Kina og designer skjorter hvis han skal rekke å se FFK rykke ned, en kamp ad gangen.
Endelig er den her, min etterlengtede Ole Martin Skaug-hund, av beste og styggeste sort. Den er ganske stor og veldig veldig fin. Den har rusten piggtråd som halsbånd og en rusten lenke i nakken som man egentlig skal feste i veggen. Foreløpig står den her og ser skrekkelig trist ut.
1. Begynte å røyke 2. Tok tatovering 3. Fikk meg hund 4. Dro til Uganda for å starte sikkerhetsfirma 5. Fortsatte å jobbe i fylkeskommunen 6. Sluttet å kjøpe bøker 7. Ikke flytte fra Oslo 8. Fortsatte å ha langt hår etter fylte 18 år 8b. Gikk med boots 9. Kjøpte gassgrill 10. Valgte å male veggene innendørs i en annen farge enn hvit
Mer kommer, kjenner jeg meg selv rett.
I egenskap av å være kultukontakt på min skole fikk jeg i går anledning til å se stykket “Drapene i Aalst” som nevnt tidligere. Siden det var de eneste plassene som var ledige, ble jeg sittende rett oppunder nesa på skuespillerne, og de gangen man ikke er på eksperimentalt teater som sleper publikum opp på scenen eller snakker til dem, er det ok å sitte helt nær. Videre er det bra å se folk som du bare har sett på film på nært hold. Jeg er full av imponade, kanskje spesielt over Ane Dahl Torp. At noen som er så søt kan sminkes og spille en så utrolig lite tiltrekkende, ynkelig og vulgær karakter taler bare til fordel for hennes talent. For å si det litt banalt. Det er også ganske banalt å snakke om et “sterkt” stykke, men det var nettopp det det var. Det knøt seg litt i halsen, faktisk. 60% av teksten i stykket er tatt rett fra rettsprotokollene, og det gjør det veldig levende og autentisk, for det er en historie som, hvis den var bare fiksjon, hadde blitt kritisert for å være urealistisk. Så takk og takk til Hennie, Torp og Storhøi. Ellers fikk vi et veldig bra foredrag av Kjetil Sss..et eller annet, fra BI om hvordan kunst endrer samfunn, der han holdt seg til kunstens rolle i 1400-tallets Firenze, med historiene om Lorenzo di Medici, Michelangelo, da Vinci og de andre, og når jeg sitter og tenker “dette burde elevene mine ha hørt”, vet du at du har med en dyktig foreleser å gjøre, for mine elever er 11 og 12 år gamle.
I dag har vi vært og hentet noe veldig morsomt som det kommer bilde av snart, for det er veldig morsomt og litt hemmelig, nesten kanskje. Takk for i dag, hadetbra.
Min 40-årskrise antar stadig mer skremmende former. Det er ille nok at jeg har tilbrakt kvelden delvis over et strykebrett med skjorter og delvis med et australsk urfolksinstrument, men da jeg før sengetid stod foran badespeilet og smurte meg inn med peeling-krem skjønte jeg hvor ille det kan gå. Peeling, jeg? Som innimellom har vasket ansiktet med kaldt vann og Zalo, hvis det knep? Akk, forfengelighet, forfengelighet. I tillegg fikk jeg vinterkatalogen fra Charles Tyrwhitt i posten, og synes plutselig veldig lite av det som ligger i Elfa-hyllene er bra nok. Akk, akk.
Min utkårede er i Oslo og rister på enden til Massive Attack (så det blir nok langsom, suggererende risting, men det er vel så galt) og i morgen skal vi på årets begivenhet for kulturkontaktene i skolen. Det er utrolig hva du får lærere med på bare det forefinnes gratis mat. Dessforuten skal vi få se “Drapene i Aalst”, med Aksel Hennie, Ane Dahl Torp og vår lokale helt Dennis Storhøi (som skal høres, ikke ses) og det i seg selv er verdt dagen. Jada.
Acción Anticaries! Elixir y Dentífrico – Natural Dent! Antiséptico + Flúor! 2 en 1! Higiene Bucal más Completa!
Deilig magisk tannkrem fra Cuba, medbrakt av Hennes gode kollega L. L skjønte hva vi trengte fra Vestindien. Smaking gjenstår, men dette må bare bli bra. Caramba!
Vi har hatt strålende høstvær i denne byen de siste dagene, og egentlig varmere enn det har vært før. Ikke desto mindre er man heretter iført longs når man skal ut og gå, og har innkjøpt cardigan (som strikkegenser heter på fint) og ekte mannehansker, siden jeg ble diplomatisk informert om at de svarte skinnhanskene jeg fant i kassa var DAMEHANSKER, ASSA. Vel vel, er man trygg på sin seksualitet kan man alltids gå med damehansker et par dager. I kveld har Hun og jeg sett Meryl Streep og hun andre i Julia/Julie, og det er jo fint å vite mer om USAs Ingrid Espelid Hovig, selv om den parallelle historien var litt banal. Men det var en Nora Ephron-film, hun med “Heartburn” og flere andre voksen-rom-coms. Det var mye lekre nærbilder av mat i filmen, det skal de ha. Om det ikke ble Boeuf Bourguignon da vi kom hjem, ble middagsrestene hvertfall mer interessante.
Det bare ikke nok blogger i verden. Her er en om mat som er formet som land.
Ellers kom jo hverdagen fryktelig fort. Nå skriver vi allerede tirsdag. Kaldere har det blitt, og siden jeg en frossen fyr, kan det hende at sykkelturen til jobb i morgen blir årets første med lange varme under vinter. Vi har kjøpt masse ved og har for tredje sesongen på rad forsøkt å få tak i en feier. De kommer på sine faste runder hvert år, og etter et par år skjønte jeg hva den kryptiske beskjeden de la igjen betød, nemlig at de må inn for å feie fra feieluke. Forrige vinter gjorde jeg flere forsøk på en avtale mens vi var hjemme, men siden jeg siste gangen kom fem minutter etter det avtalte tidspunktet, feide han sin kos, bokstavelig talt. Ingen forsøk på å ringe meg og høre om jeg kanskje var rett rundt hjørnet, hvilket jeg var. Feiervesenet i Fredrikstad kommune har bedre ting å gjøre enn å vente på folk, og at man betaler kommunale avgifter i Fredrikstad betyr ikke at man har noen rett på feiing, må vite. Derfor må jeg betale et par hundre spenn for at feieren allernådigst kommer hit neste uke, men da skal jeg hær’n fløtte meg også være tilstede. Det er forøvrig også slik her at hvis man ikke flytter søplebøtta tre meter fra innenfor porten til utenfor porten den dagen søppeltømmingen foregår, kan det godt være de ikke tømmer den. Søplebilen har da bedre ting å bruke tiden på enn å tømme søpla til folk, må vite. Nå er jeg kanskje krakilsk og urimelig, men jeg er mer og mer ikke imponert over bestemte deler av denne kommunens administrasjon og enkelte etater. Jeg er en begeistret sosialdemokrat, men skal jeg betale mine avgifter og skatter med glede, vil jeg se at det offentlige yter de tjenestene de skal. At det er minst én avdeling av kommuneadministrasjonen (og da tenker jeg ikke på verken feiere eller søppeltømmere) som er utelukkende besatt med ravende inkompetente grauthuer, prøver jeg i denne sammenhengen å se bort fra. Men de få det gjelder, sitter nok der til de faller om av elde.
Men nok klaging. Er jeg heldig, får jeg gulrotkake før jeg legger meg.
