Og vi er midtveis i en rolig og velfortjent helg, der jeg har gjort en hel del besøk på jernbanestasjonen med henting og avlevering av barn. Bra at vi bor sju minutter fra.
I fjor ble vår kjære båt litt stemoderlig behandlet og sto ute hele vinteren uten presenning over seg og bare i kalesjen, stakkar. Resultatet ble at en stang på kalesjestativet brakk på grunn av snø og muggflekker på noen av putene inne i båten. I år skulle vi være flinkere. Etter at båten ble levert på marinaen for en stund siden regnet jeg nå med at den sto på land og at vi skulle trekke over presenning. Og vi la i vei og kjøpte flott stativ og dro med den digre presenningen som hørte til båten. På marinaen fant jeg ikke noen båt som lignet vår, og siden det var åpent spurte jeg hvor de hadde gjemt den. Nei, den hadde de satt innendørs, og hadde de ikke mailet meg eller sagt fra? Nei.. jojojo, kjempefint at den står varmt og tørt inne hele vinteren, men da hadde jeg ikke slept med meg mine sønner og kjøpt stativ og sånn. Jeg hadde til og med bestukket hjelpegutta med lunsj på Mekong. Det er en relativt rimelig thaikafé/takeaway og der hadde vi nok havnet uansett. Men da hadde vi ikke dratt helt til marinaen og da hadde vi rukket å se “2012″ og da hadde vi ikke endt opp med å leie film og da hadde jeg ikke sagt til dem at de kunne velge film selv, og da hadde de ikke valgt en ytterst suboptimal Steven Segal-affære som jeg dro tilbake og byttet for det kan man gjøre hvis man ikke liker filmen. Og det gjorde jeg altså ikke. Så slikt sett var det marinaens skyld at jeg kastet bort litt tid på å høre en overvektig Steven Segal late som han snakket russisk (for han skulle være russisk gangster, vel å merke). Og det var IKKE хорошо, kan jeg fortelle deg.

Ellers har jeg fått boken jeg har ventet på, “Godess of the market: Ayn Rand and the American right”, og det er veldig bra å lese noe om Rand som ikke er skrevet av en omtåket ekstrem-libertanianer eller en kvisete FrPU-er som har åpnet en bok for andre gang i sitt nittenårige liv. Forfatteren Jennifer Burns er historiker og skriver edruelig, etterrettelig og lettlest og klarer balansegangen mellom dem som mener Rand er det største siden Moses og dem som avfeier henne. Etter min mening (og akkurat Rand vet jeg litt om) er det nesten mer grunn til å gjøre det siste enn det første, men jeg merker meg at mange på den litt forenklede ideologiske høyresiden fremholder at Rand er deres Jesus.
Problemet med Rand oppstår når hun blir lest av naive og uerfarne lesere som synes verden er dum og vanskelig. Da fremtrer det en del lettvinne svar og befriende prinsipper, og resultatet er utålelig trangsynte og arrogante disipler som tror de ikke trenger å åpne en annen bok i sitt liv, og det gjør de kanskje ikke heller.
Å bruke Ayn Rand som sin moralske, filosofiske, litterære og ideologiske rettesnor er like intelligent som å bruke Det Gamle Testamente: Det er en del fornuft og visdom å hente, men det er skrevet i en bestemt politisk og historisk kontekst, og det er lurt å søke annetstedshen også.
Men altså: Denne biografien viser hvordan Rand påvirket den amerikanske høyresiden, som her hjemme er rettesnoren for mye FrP tror og mener.

I dette øyeblikk fant jeg igjen iPoden min. Jeg er så avhengig av den at jeg knapt kan sykle, rake i hagen, rydde på kjøkkenet eller sovne uten. Den var “borte” (det vil si at jeg ikke lette på riktig sted) siden i går, og jeg vet av erfaring at hvis du har mistet noe, finner du det igjen i samme øyeblikk som du kjøper ny. Nå tok jeg Hennes ipod,som jeg ikke tror hun bruker så ofte, slettet alt innholdet på den og begynte å overføre musikk og podcaster fra iMacen. I samme øyeblikk – bokstavelig talt- som den var ferdig synkronisert, så finner jeg min egen igjen. Dette er helt utrolig. Men vel vel, nå har jeg to, og Hun kan selvsagt bare synkronisere med sin egen maskin hvis Hun vil ha den igjen.
Hun er forresten i Oslo med en venninne i helgen, og sent i går kveld hadde hun tatt med sin datter og en venninne av henne igjen på filmen alle unge og gamle fjortiser må se, “Twilight”. O blodtørstige kjærlighet og brennende blikk. Som det heter her i byen, de “grinte” litt, visstnok.
Takk for i dag, og måtte værgudene velsigne morgendagen også.

Hva var det jeg sa? Jeg kunne ha raket i hagen. Jeg gjorde det ikke, men jeg kunne ha gjort det.

Så har vi igjen kommet til fredag 13., og igjen har dagen kommet og gått uten spesielle ulykker. Det mest ulykksalige hittil er at det nå har begynt å snø. Jeg setter min lit til det østfoldske kystklima, som oftest greier å regne bort snøen i løpet av et par døgn. Jeg innser at hele vinteren ikke kan omgås, men hvis det først skal snø store mengder, kan det a) skje på lille julaften b) snø mye ett døgn og så holde seg så kaldt at det ikke smelter for så å fryse til is som er helvete for oss syklister. Men foreløpig regner jeg med å bli kvitt dette så fort at jeg kan rake i hagen på søndag.

Endelig har jeg sammen med to andre russofile østfoldinger gjenopptatt russiskopplæring med vår AOF-lærer opprinnelig fra St. Petersburg, og selv om vi hadde glemt mye siden før sommerferien, kom vi straks opp på nivået vi var på, altså der vi kunne bestille middag, dessert og vodka og forresten en kaffe, kelner, og vi kan spørre hvor mye klokka er og svare og så videre. Ellers har jeg avholdt de fleste konferansetimer med meg på lærersiden av bordet, og hatt to der jeg satt på andre siden (strengt tatt var den ene av dem på telefon også). Men mye er unnagjort, og denne helgen er svært kjærkommen.Kanskje kino i kveld hvis vi orker snøføyka, så rolig pusletur til byen i morgen. Ai ai, det blir bra.

Jeg har begynt å lese på en mursteinbok jeg fikk til en bursdag (tror det var fjorårets), nemlig “Balansekunst” av Rohinton Mistry, (nok) en indisk episk familiehistorie, men deilig uromantisk og brutal. Den har ligget en god stund siden jeg har mesket meg med gamle russere så lenge. Jeg har gjort et tappert forsøk på å lese Robert Ludlum, “The Chancellor Manuscript”, siden jeg likte Bourne-filmene. Men…meh, som det heter. Meh. Jeg leser også i Barbara Ehrenreichs bok “Going to extremes”. Oktober forlag har tidligere gitt ut hennes bøker “Lokket og lurt” og “Kjøpt og underbetalt”, som jeg anbefaler på det aller groveste. Som det heter. Sammen med “Balansekunst” er det fine saker å ha på natthylla (som jeg har i stedet for nattbord, siden Hun ikke tror på konvensjonen om å sette en ekteseng slik i rommet at det er gulvplass på begge sider).
Deretter har jeg spurt mine venner (dvs. Facebookvenner, som kanskje er litt mindre vennskapelige enn vanlige venner) om man har lest en bok når man har hørt den som lydbok, og noen mener ja og noen mener nei, og jeg mener ja og derfor har jeg nettopp lest Daniel Defoes bok “The History of the Plague in London” (1722). Det er riktig morsomt å høre om londonernes kamp mot pesten i 1665 sett på bakgrunn av det vi dras med i dag. Vi vet at det ikke spres av vond lukt eller at det sitter i klær. Eller noe. Det virker som avisene i dag er like fulle av pestskrekkpropaganda som de engelske ukentlige bulletinene. Hvorom allting er, har jeg hatt stor glede av den gratis lydboken fra Librivox, som jeg reklamerer for så ofte jeg kan. Det er alltid litt trist når jeg har hørt ferdig siste podcast av en Librivox-bok, og jeg skynder meg straks til websiden deres for å skaffe meg neste fiks. Siden jeg allerede var på Defoe-siden, prøver jeg meg herved på “Moll Flanders”, Defoes bok om den omskiftelige prostituerte Moll og hennes mangslungne liv. Så der har du det: Mistry, Ehrenreich og Defoe. Men det er en bok som kommer til å sette alle disse til side, nemlig “Goddess of the Market: Ayn Rand and the American Right” av Jennifer Burns. Da blir det julekvelden, kanskje bokstavelig talt. På Amazon får man preview av de fleste bøkene, og siden jeg har funnet et lite triks som lar meg se mer det utdraget det linkes til, rakk jeg å lese flere kapitler før jeg ristet meg løs og bestilte boka.

Akkurat nå ser jeg på en episode av den fantastiske serien “Cosmos” med Carl Sagan, som jeg har skurket til meg på nettet, samtidig som jeg skriver disse ord og de andre ser på “X-factor” og Hun maser på sin datter for å få henne med på kino på “Couples Retreat”. De deilige bildene og Vangelis’ musikk fører meg rett tilbake til 80-tallet, og jeg får lyst til å lese “Azur– kapteinenes planet” av Jon Bing. Akk, ungdommens science fiction. Det kommer jo litt apokalyptisk sci-fi på kino snart, og det morsomme med “2012″ er at så mange amerikanere tror det er sant, at NASA må legge ut denne siden med svar på de hysterisk uopplyste spørsmålene om verdens ende som mange åpenbart stiller..

Jajaja, dere. I disse dager avholder undertegnede konferansetimer med mine klienters foreldre, med alt det medfører. Stort sett bare hyggelig, men det blir lange dager. Hvis vår fiendtlig innstilte arbeidsgiver KS får det som de vil, blir det ikke snakk om konferansetimer utenom den vanlige arbeidstiden, og får KS gjennom alt de vil, er ikke undertegnede lærer en uke lenger. Det er ganske frustrerende for en så apolitisk arbeidstager som meg å se at arbeidsgiverorganisasjonen vår kommer med stadig mer absurde krav og forslag som man må avverge år etter år. De minner om den kongolesiske retten som fremsetter astronomiske pengekrav vel vitende om at de aldri får mer enn en brøkdel av det, og er fornøyd med det. Og ennå er det sikkert flere likheter mellom KS og Kongo.

Mørkt tidlig på kvelden, og Hun er euforisk i gang med forberedelsene til den største familiejulekvelden siden Fanny og Alexander trakk i matrosdressen og tante Pose dro på geipen for siste gang. Jeg burde skjønt at noe var galt da Hun, av alle mennesker på planeten, ville ut og kjøpe røde fløyelsgardiner. En av grunnene til at det kjennes ALT for tidlig, er at det er mildt (varmegrader? Kanskje) og snøfritt her i byen. Og at jeg strengt tatt ikke liker julefeiring, hvertfall ikke julePYNT og på ingen måte julekonserter og sånt. Det er 9. november, for svarte. Jeg har nettopp hengt opp epleskiver til tørking, så da kan det ikke være annet enn sensommer.

Jeg tuter og øver jevnt og trutt på didgeridoo, og fant ut at det var godt akkompagnement i de politisk korrekte beatsene på http://lyden.klimaloftet.no/. Tonearten stemte og alt mulig.

Åja, én surving til: Var på Inglorious Basterds med mine sønner på lørdag, og ble ikke imonert over hvordan tenåringer (altså resten av publikum) oppfører seg på filmer som begynner sent på kvelden og med halvprisbilletter. Den jevne fjortis mener åpenbart at da skal man snakke høyt, tråkke frem og tilbake foran lerretet, gå en million ganger over knærne mine for å komme ut og i det hele tatt oppføre seg som på videokveld på fjortisrommet. Konklusjonen er at unge folk langt på vei er uhøflige og dumme. Og nei, jeg gjorde IKKE det der da jeg var tenåring, selv om jeg sikkert gjorde mye annet. Bah, humbug.

Min hustru ler og ler, men en dag skal alle mine skjorter komme i posten fra England og ha mitt edle monogram på seg. Bare vent!

Direkte fra Belgia, av venninne M: Fluoryl! Ikke ennå smakt, men uten tvil ytterst kontinental!

Festligheten forløp uten flere varige mén enn man kan regne med. De unge hadde oppført seg bra og det villeste de fant på var å drikke alt for mye brus, søle med snopet og slå av hovedsikringen for å skremme dem som så på skrekkfilm. Arrangøren av Halloweenfesten og hennes venninne gjorde en fremragende ryddejobb etter at det var slutt – det skulle altså bare mangle, men likevel, lissom.
De voksne som hadde løyer kvelden før tedde seg også bra. Vi har ennå ikke funnet noen gjenglemte adjunkter eller annet i krokene, så det later til at de fleste kom seg hjem.

Jeg har funnet den perfekte lydbok for våre svineinfluerte tider på mitt faste oppkomme av gratis lydbøker/mp3er/podcaster, librivox.org - nemlig “The History of the Plague in London” av Daniel Defoe (han med Robinson Crusoe) fra 1722. Det er en liksom-journalistisk rapport fra den store pesten i London 1665, som man trodde var en autentisk rapport helt til noen påpekte at Defoe bare var fem år i 1665. Men likevel er den så overbevisende at den ennå er pensum på mange journaliststudier.
Så mens vi går rundt i angst fordi vaksinasjonen lar vente på seg, kan vi tenke på alle de tusener som døde i London. Det var pandemien sin, det.