Jul, jul. jul. Nå har jeg ikke vært flink blogger i det siste, men selv om jeg har brukt Facebook litt til de aller mest uviktige småting, er det her de store begivenheter skal meldes. Og siden det er juleferie er jo noe av det viktigste å oppdatere på tannkremfronten. Mine brødre vet hva som trengs, så her presenterer vi tre nye produkter fra henholdsvis Polen og India. Først “Colodent” fra Polen,
og her ser vi
at den er beregnet på “Family”. Det blir bra. For de yngre med mer spennende liv har vi “Closeup” fra India, den er “Red Hot” og forteller oss at “The Closer The Better”. Du verden, dette er pikante saker. Og jeg som trodde at inderne var så tekkelige.
Har man ikke tilgang på “Closeup” og du trenger å være så close på noen at det blir “Red hot” kan jo litt Colgate tannpulver gjøre susen.

Super Rakshak, no less. Fine saker.
I julehelgen hadde vi hele familien på besøk og de hadde med seg seg selv om mye annet fint, blant annet en kasse thailands øl som Hun hadde vunnet ved å delta i en konkurranse om utformingen av en eiendomswebside om Goa (India). Her har vi den (ølkassen).
Det beste er at gevinsten utgjorde to kasser, så selv om vi snart er tom for det velsmakende “Singha” fra Thailand, kommer det en til, visstnok med indiske godsaker denne gangen.

Videre vanket det masse prektige gaver, også fra Polen og India, drikkbare, spisbare, og (bilde kommer senere) utrolig fete “bobble-head”-dukker av MIchelle og Barack fra min kloke venn A som er ekspert på all things presidential. Det vanket teaterbilletter, mulige iPhoner og alskens pent å kle på seg. Så snille og flinke alle er!

Siden jeg har hatt ferie i en uke nå, har jeg fått den behagelige amnesien som betyr at jeg ikke husker alle de bloggbare tingene som har skjedd, i hvert fall ikke i riktig rekkefølge. Derfor kommer det nok litt om hverandre. Juleaften var en veldig veldig hyggelig affære, Hun var ensom forkjemper for juletregang og fikk det som Hun ville, jeg spilte didgeridoo for slekta og vi har spist pinnekjøtt tilsvarende en hel Hjord av sauer (omtrent som den På Marken). I dag er det bare oss to igjen her, og jeg har døset foran “Terminator Salvation” i et par timer mens Hun har faktisk jobbet med noe jeg har kun en diffus forestilling om hva er. Jeg tror det er en bokanmeldelse.
I går var vi og mine to forherdede sønner på “Paranormal Activity” og skremte oss selv vettløse. Siden jeg sov hele natten var det åpenbart ingen ånder og demoner i vårt soverom like vel, men jeg må si at filmen er en verdig etterfølger til “Blair Witch”, som til min store overraskelse er 10 år i år.

Det er relativt kaldt i Østfold om dagen, og det snødde hunder og katter i et par dager, men nå er det opphold. Ingen kan si at det dermed ikke er julestemning, men hvis det er en halv meter julestemning når skoleåret begynner igjen og jeg skal sykle til jobb, er det mulig jeg ikke er riktig så jolly. Kan man si på en måte.

Jeg ble innkalt til å være nisse til naboens barn, som har et snev av nisseangst. Den som imidlertid hadde mest angst var meg, som selv etter litt styrkedråper var veldig glad når min modige bror ble med som ekstranisse.

Nå skal jeg ned for å drikke portvin og lese biografien om “Attilla”, tro det eller ei. Hun sitter og ser serien om Haakon og Maud, uvitende om at det er slikt bare gamle damer ser på. (I motsetning til å drikke portvin og lese biografier om historiske personer, som snarere preger de unge og dynamiske. Knirk knirk.)

Fordelen med å bo i kystklima er at selv om det kan bli kaldt, ligger sjelden snøen lenge nok til at jeg rekker å blogge om den.

4 dager igjen. Det er innbitt stemning både i heim og skole.

Som sagt, så gjort. Siste film i Salander-trilogien var etter min mening altfor lang og litt kjedelig. Men jeg har kommet til den slutning at jeg ikke liker krim, i alle fall ikke svensk krim. Jeg tror ikke jeg trenger lese stort mer for å forsikre meg om dét, siden det er så mye annet jeg heller vil lese. Hvis jeg ikke liker aubergine trenger jeg ikke spise fire stykker jeg ikke liker for å være helt sikker på at jeg ikke liker det, når jeg kan spise squash og broccoli i stedet. Hvis jeg ikke liker grønnsaker i det hele tatt, derimot, er det litt dumt. Men jeg tror ikke jeg risikerer åndelig stagnasjon om jeg ikke leser noe særlig krim. Derimot er jeg ferdig med Jennifer Burns’ Ayn Rand-biografi, jeg leser Rohinton Mistrys “Balansekunst” og “While Europe Slept” av Bruce Bawer, en pass-deg-muslimene-kommer-og-tar-oss-bok en kollega mente jeg skulle lese.

I kveld har jeg vært på konsert med et av disse tyske omvandrende kammerorkestrene som reiser Norge rundt og spiller svisker for en relativt dyr penge. Som musikkviter vet jeg at mange i det faget ser ned på all svisking, være seg på plate, radio eller konsert. Siden jeg kanskje er litt klokere enn da jeg var musikkstudent og noen-og-tjue, vet jeg at det viktigste er at man utsetter seg for musikk, selv om den kommer ferdig utvalgt og pakket pent inn. Så da får man heller bære over med at folk klapper mellom satsene og tramper takten i de rolige delene av Vivaldis “Årstider”. Jeg føler meg litt som en pornokunde når jeg betaler for å høre bare den barokkmusikken jeg kan godt fra før. Men “Årstidene” er uansett en fenomenal virituos prestasjon av solisten.

Og ellers?
Vel, hvem skal man stole på. Ved 13:25 i Obamas tale sier han “So part of our challenge is reconciling these two seemingly irreconcilable truths – that war is sometimes necessary, and war is at some level an expression of human folly“. På Aftenpostens websider ligger hele talen, bortsett fra at de skriver “…and war is at some level an expression of human feelings.”

Barack says folly and Aftenposten says feelings? Let’s call the whole thing off.

Akk, hvilken lykke. Altså fredag. Desember i utdanningsbransjen er tøffe saker. Selv om man som i mitt tilfelle, reduserer mengden juledill til et absolutt minimum (det hjelper å ha en mannlig kollega som heller ikke har sans for røde duker og stearinlys), skjer det noe merkelig med mange elevers indre liv og ytre atferd etter første søndag i advent. Det gjør at det blir no rest for the wicked og full pakke med undervisning til siste bitre slutt. Kanskje litt grøt siste dagen.

Men akkurat nå ser jeg helgen lyst i møte. I dag kino med Henne. Hvis jeg ser Stieg Larsson i dag, skylder Hun meg “Paranormal Activity” en annen dag. I morgen skal jeg bade i barokkmusikk på konsert. På søndag skal vi høre “Messias”. Og i mellomtiden skal jeg pleie kropp og sjel.

Jeg har onde planer om å hevne meg på juleplatefenomenet med å lage didgeridoo-versjoner av julesanger. Ja, det er hensynsløst og grusomt, men nå er det nok vàre versjoner med nære stemninger og tindrende barneblikk. Folk kjøper jo dritten også, år etter år. Folk kjøper biografier om Snåsamenn og englebøker og slikt pjåt også, så da fortjener de ikke annet enn å bli utsatt for “Kling no, klokka” i jungle-emo-ambient-versjon.

Duster.

Didgeridoo-sang med jungellyder og billig beat. En sikker og uimotståelig oppskrift.

I dag har det vært den 6. desember, og jeg har raket i hagen, lenge, jeg har fraktet mange trillebårlass med sørgelig forsømte epler til komposthaugen. Farvel, kjære venner, la oss håper at deres etterkommere neste år blir tatt bedre hånd om og blir syltetøy eller saft.