Vet du hva den seksuelle lavalder i Vatikanstaten er? Burde jeg være overrasket?

Forøvrig er jeg litt bedre etter et par dager med influensaaktig syke. Litt skrøpelig ennå, men ikke verre enn at jeg kunne dra på skolen og tukte de mindreårige.

Om dagen koser jeg meg med min nye iPhone, som sluker strøm som et spebarn sluker melk. Det kommer selvsagt av at jeg bruker den hele tiden, som iPod, nettleser, musikkinstrument, filmfremviser og, ja, telefon. Min siste Librivox-bok (og dette er eksempel på at en blind høne (altså meg) også kan finne korn (altså strålende gratis lydbøker)) er Thorstein Veblens sosiologi-klassiker “Theory of the leisure class” fra 1899. Strålende lest — jeg sovner etter bare et par minutter. Neida. Den er faktisk veldig interessant. Det var også Wikipedia-artikkelen om boka, som inneholdt en morsom selvrefererende feil:

Takk for i dag. Me kjem attende med meir.

Det hender at mennesker umerkelig faller ut av den mediale radaren uten at man merker det, og så hører man ikke mer før de er døde. Noen ganger tenker jeg at “han er det lenge siden jeg har hørt noe om. Sånn kan det gå. Jaja”. For eksempel han …, han som var NRK-sjef, vet du… Einar Førde! Plutselig var han borte. Artister som det har vært stille fra lenge dukker også opp som en nekrolog som forteller hva de døde av, og da skjønner du hvorfor du ikke har hørt noe.

Men innimellom får jeg vite om berømte personers bortgang der jeg er HUNDRE prosent sikker på at de allerede var døde. Dag Frøland er en av dem. Han har sett bleksottig og svakelig ut så lenge jeg kan huske, og det siste jeg husker av ham var at han hadde et stort skjegg som han farget blått og utga en plate med selvhøytidelige revyviser med pop-produksjon. Ingen av disse elementene er noe god idé i seg selv, og i sum ga det nok meg det bestemte inntrykket at Frøland mentalt og kunsterisk sang (bokstavelig talt) på siste verset.

Nå har jeg aldri vært opptatt av tilårskomne revyartister. Det var morsomt med Stælken Gundersen, men utover det har jeg ingen interesse av den underholdningsfronten, spesielt ikke etter at man fikk flere TV-alternativer på lørdag kveld enn arkivopptak fra lettbeinte show fra “Sja-noar”.

Men altså — i den ringe grad jeg har tenkt på Dag Frøland i det siste, var jeg rimelig sikker på at han var borte for lengst. Dette gjør jo at jeg begynner å tvile på egen evne til å registrere om folk finnes eller ikke. Kanskje det er flere skrantende kjendiser som er blant oss fremdeles? Harald Heide-Steen? Jacob Weidemann? Gary Glitter? Christopher Reeve? Dmitri Sjostakovitsj? Pavarotti?

Solipsismen isner min sjel.

Ellers isner været meg mest. Det som derimot luner litt, kan vi oppsummere i tre punkter:

1. Ved fra vår faste vedmann med verdens beste vedselgerslagord: “Vederstyggelig varmt”
2. At det i dag er 8 år siden første gang jeg fikk øye på min bedre halvdel.
3. At det skal feires med indisk mat.
3b. At vi skal til London i vinterferien.
3c. At denne listen kunne fortsatt en del til.

Mitt yndlingsradioprogram Radioresepsjonen nevner meg. På en måte. Lissom.

Slik ser den ut nå. Han ble så kort i beina, så nå forsvinner beina ned i en slags tåke i stedet. Dessuten renner det noe nedover buksa, så det kan jo forklare hva han ser ned på.
Ellers er bildet tatt med min nye baby, iPhone. Jeg føler at dette er begynnelsen på noe vakkert.

Ellers ellers? Det er fredag, i morgen skal jeg besøke min bror og høre Bjørn Berge. Vi kommer tilbake med mer.

De siste dagene har jeg flere ganger gjort meg morsom på bekostning av dem som klager på kulda, men jeg må innrømme at dette er litt strevsomt, ikke minst fordi vi bor i et hus det krever en del jobb å varme opp. Vi fyrer i peis og kakkelovn hele dagen, panelovner durer og går, og ennå er det isende kaldt i ganger, på kjøkken og soverom. Om sommeren er det veldig hyggelig med gammelt (men ganske velisolert) hus, men nå er det dritt. Det er ikke sånn at vi må sitte med hendene inne i komfyren, men spesielt trivelig er det mest inne i stuene, på badet og på mitt arbeidskott. Nå ligger jeg i senga med en laptop som er treig som tjære på grunn av kulda, med ekstrateppe, raggsokker og slåbrok. Konen er bare delvis egnet i oppvarmingsøyemed så lenge Hun er så kald på beina.

Noe jeg derimot gjerne gjør narr av, er avisenes bruk av kulda som agurknyhetstema. “Slik overlever du i kulda: Bruk votter, sier ekspert”. Nei jaså. Ikke rart at Lars Monsen ler. Da jeg bodde på Gjøvik som ung var ikke 20-25 kuldegrader uvanlig, men vi likte det ikke heller. Det var i hvertfall ikke noen nyhet i riksmediene, slik det aldri er noen nasjonal nyhet at det er kaldt på Røros eller i Troms. Men det er klart– er det 20 kalde i Oslo, bør verden vite det. Nåvel.

Kunstverket går fremover, JAck Londons “People of the abyss” går mot slutten, vi har besøk av mine sønner og venninne B og vi har spist indisk grytegreie som svidde drøvelen av oss. Men godt var det.

Ellers fikk jeg en etterlengtet DVD-boks med sesong 2 av “Will & Grace” i posten, bare for å oppdage at den var Region 1, og ikke lot seg spille av. Hva i kråkeræva er dette for noe, Platekompaniet?

Jeg må innrømme at motet sviktet i dag, så siden jeg kunne velge å bli kjørt på jobb og å sykle valgte jeg den behageligste utveien. Jeg skal prøve å være flinkere i morgen.
Her er starten på et nytt maleri. Min mobiltelefonkamera er som alltid helt bedriten, og jeg gleder meg til en annen blir meg til del som julegave i den nærmeste fremtid. Det har vist seg at en av tingene som er hyggelig å gjøre i et stedvis kaldt hus, er å fyre godt opp med vifteovn, sitte og male mens jeg enten hører på russisk språkkurs (nå kan jeg si “Gi meg atten dollar”, “Du har for mye penger” og slike sentrale fraser) , Jack Londons “People of the abyss” eller Radioresepsjonens podcast (det eneste positive jeg ser med at året igjen har begynt, er at RR er tilbake). Nå skal vi legge oss og se den uforlignelige skrullingen Petter Organist dikte opp litt tallmagi og bokstavkoder på NRK nett-tv. “Og se, hvis jeg trekker en strek der og tar med de tilfeldige bokstavene der og deler det på Shakespeares alder da han var niogtjue og setter det sammen til et gresk ord, så blir det UBIFOEJBOJYV, som er et KLART bevis for at Francis Bacon egentlig var Shakespeare, Churchill og Cicero og alle var frimurere”.

Det var tappert av meg å sykle til jobben i 13 kuldegrader og alle skal skryte av det.

Takk.

Jeg er i utgangspunktet ikke spesielt interessert i kjæredyr. Jeg blir derfor ofte oppfattet slik at jeg ikke liker hunder, katter og denslags. Det er ikke riktig. Det jeg derimot ikke kan fordra, er selvhøytidelige kjæledyreiere som behandler og omtaler sine dyr som mennesker og forventer og forlanger at andre skal gjøre det samme. Jeg har ingen problemer med katter og hunder så lenge de ikke røyter i maten min, ikke går på bordet eller spiser på tøflene mine. Jeg lar dem være i fred, og de lar meg være.

De fleste av oss har møtt nybakte mødre og fedre som ikke snakker om annet enn sin baby og blir fornærmet hvis man ikke faller i staver over den snørrete lille kladden i barnevogna. Men vi tilgir dem alltid det og himler med øynene etterpå. Jeg har selv hatt to slike snørrete kladder og skjønner godt at dagliglivet roterer rundt deres gjøren og laden og derfor greier man ikke å forholde seg til noe annet. Jeg håper jeg ikke var en slik. I den perioden var det ganske tøft med sykdom, sykehus og mange bekymringer og slit knyttet til de snørrete kladdene, derfor blir jeg direkte provosert når folk med — ikke bare friske babyer, men med kjæledyr — er så navlebeskuende besatt av sine hunder, katter eller hva det skal være at de blir sinte hvis ikke alle tar dem like alvorlig. Altså kjæledyrene.

Det bringer meg til poenget: VG har laget en tøysekonkurranse av noe som er inspirert av Animal Planets “World’s Ugliest Dog”-konkurranse. Dette er ikke noe som engasjerer meg stort, men jeg synes også at hundene der er små monstre. Dette er ganske harmløs moro, og hundene lider selvsagt ingen overlast. Det er ikke slik at de blir sent i Gulag hvis de er for stygge. VGs konkurranse har derimot utløst noen merkelige reaksjoner hos enkelte bloggere, og en av dem omtaler den endatil som “dyremishandling” og får flere kommentatorers støtte.

Dette er helt fantastisk. Din verden skal være veldig liten og ditt perspektiv på livet skal være forholdsvis sneversynt dersom du for det første greier å hisse deg opp over en slik konkurranse og i tillegg påstår at det er dyremishandling. Denne bloggeren mener også (sannsynligvis i fullt alvor, for slike mennesker omfatter ofte sin moralske harme med fullt alvor) at ikke bare bør dette rammes av “dyrevelferdsloven” men at folk som nominerer sine ufordelaktig utseende hunder til VG har et “desperat behov for oppmerksomhet”. Nå bør vel vi som blogger gå litt stille i dørene hva oppmerksomhet angår. Foreksempel når vi (meg selv inkludert) fotograferer julegavene og skriver om dem. (Jeg publiserer i alle fall ikke mottatt undertøy, men konsentrerer meg om viktigere saker, som tannkrem og Obamadukker).

Jeg ser på slike harmdirrende reaksjoner som dem referert over, som et tegn på at man egentlig ikke har så mange andre vesentlige problemer i tilværelsen.