Akk, for en liflig lyd av fuglene som kvitrer i min umiddelbare nærhet. Jeg glemmer at det var rim på bakken i dag tidlig, når solen har skint aldeles askefri fra den Fredrikstadske himmel i over en uke. Ikke bare blomstrer det både her og der og jeg har klatret i epletrærne i ettermiddag for å klippe plass til en forhåpentligvis overdådig eplehøst, men det klareste vårtegn av dem alle er at jeg ikke lenger ifører meg noe langt og varmt av ull under benklærne. Og det, mine damer og herrer, skjer bare når det definitivt er vår i luften — selv om våren i luften er frisk om morgenen på sykkelvei til jobben.

Jeg ser nok ikke bort fra at det blir en arbeidsom vår. Det ligger en del møtevirksomhet foran meg på grunn av at mine klienter befinner seg på grunnskolens syvende klassetrinn og man må snakke med, advare, berømme og formane både dem og deres foresatte før vi kan overlate dem til ungdomsskolen. Men alt til sin tid. Ellers blir det litt mye, kan du si, som det het i “Hustyrannen”.

A propos teater har jeg hatt gleden igjen av å se noe på Det Norske Teater, som er mitt absolutte yndlingsNorske Teater. “Evig Ung” var en fantastisk morsom musikkteaterforestilling som var aldeles annerledes enn jeg hadde trodd. Nå har jeg fra før proklamert at jeg elsker Charlotte Frogner, fordi hun var enestående i “Få meg på, for faen”, og jeg har senere sett henne i “Jesus Christ Superstar”. Men Frogner er morsom, og da liker jeg henne best. I “Evig ung” var hun det hele tiden, og spilte olding så glimrende at jeg skjønte ikke at det var henne før etter en lang stund. Så ja, vi har fremdeles en soft spot for frøken Frogner.

Jeg har blitt flink til å trimme, det vil si at Hun har kjøpt et trimapparat som lar seg benytte mens man ser på film og da går tiden så fort. Så en trekvart episode av “The Wire” på DVD gir godt utbytte hvis man tråkker samtidig. Jeg innbiller meg at kondisjonen drar nytte av det.

Det drar seg mot at jeg skal til Moskva, og er glad for at mine to reisefeller ikke lenger er askefaste på det europeiske kontinent. Nå har jeg jo skjønt at man ikke bryr seg stort om skyer og tåke og slikt når man flyr inn over russisktalende område, men på bakgrunn av den polske tragedien håper jeg at det verken ligger aske eller annet over Russland den 13. mai.

Vårens plutselige komme bringer med seg både gleder og sorger i hagen. Mest gleder, for eksempel at det dukker opp blomster som jeg vet hva er (snøklokker og krokus) og blomster jeg ikke vet hva er (noe annet), at det i dag var mulig å feie bort gammelt løv og skitt, tørke fuglebæsj av hagebordet og fyre opp grillen for første gang i år. Det er vårtegn som har vaska seg, det. Utepils, løvetann og kulegrill (for å bruke bare sammensatte ord). Løvetann har jeg forresten ikke ennå sett, men jeg vet den er der. Jeg har egentlig ikke sett utepils heller, med unntak av den jeg drakk ved nevnte hagebord og nevnte grill. Men jeg vet den er der.

Det sørgelige er egentlig relativt underordnet. Da jeg skulle tømme en metallbøtte det hadde vært aske fra peien i, oppdaget jeg med et grøss at det lå en halvdiger død frosk midt i askehaugen. Etter at både frosk og aske ble tømt i det borterste hjørnet av komposthaugen med ønske om at den skulle bli tatt hånd om av naturen og fluer så fort som mulig, oppdaget jeg at innsiden av bøtta var full av fotmerker av et lite amfibium som hadde prøvd å komme seg ut over kanten.

Uffda.
Vel, kjenner jeg hagen rett stod det nok mellom å dø langsomt i askebøtta eller å bli pint litt raskere i hjel av alle kattene som reker rundt her.
Ellers har jeg feid bort bæsj av andre og større dyr også, jeg gjetter på rådyr. Alt dette griseriet bør bli veldig god gjødsel. Og forresten, gravemaskinmannen som måtte opp i hagen og grave etter et vannrør ryddet pent opp etter seg og sparte meg egentlig for mye buskasklipping. Det var absolutt mer effektivt å grave opp småtrær og busker enn å klatre rundt med rosesaks. Så ved hjelp av mine sønners forkjærlighet for å betjene den elektriske kompostkverna vår, er alle de overflødige småtrærne forvandlet til fliser som skal få holde den døde frosken med selskap og påskynde hans snarlige kompostering.

SÅ var det helg. Jeg har allerede sloknet i senga i en dyp post-grillmat-søvn, i hvilken jeg drømte om noe skummelt og har først nå kommet til hektene igjen. Helgen kan godt fortsette slik, og jeg skal klippe epletrær og sløve mens jeg venter på en brukt laptop kjøpt på Finn. Da kan jeg sitte i hagen og skrive slikt som dette, altså kombinere pleasure og pleasure.