Slik er det altså på vinterferiens første dag, en dag som har vært etterlengtet av alle lærere siden juleferiens siste dag og ikke vil bli overgått før påskeferiens første dag: Det snør, snør og det snør mer. I flere enn ett annet land i den vestlige verden ville dette være definert som storm eller ekstremvær. Her i Norge omtaler vi slike klimatiske forhold under det langt mer balanserte og faglige begrepet “forbanna helsikes drittvær”, siden vi er vant til slikt og lar oss ikke bringe ut av fatning så lett.
Ellers presenterer jeg i dag en liten kåring:
1. Vinterferiens bjørnetjeneste: Mohyeldeen Mohammad, som ved å presentere seg som steinalder-sharia-hats-profet har sørget for at en rekke normale, moderate og fredsæle muslimer har våknet og skrevet leserinnlegg, ytret seg i media og vist det ansiktet som representerer de aller, aller fleste muslimer i Norge. Og det er IKKE ansiktet til en frustrert 24-åring fra Larvik som reiser til Medina på islamskole og kommer hjem oppjazzet med selvgod, hyklersk hellig vrede mot den kulturen han er en del av. Way to go, kamerat! Endelig får vi høre fra de andre også.
2. Vinterferiens pris for selvrettferdig forfattertåketale: Karl Ove Knausgård sier i siste nummer av Samtiden (og dette er rett før lanseringen av bind 4 i hans megalomaniske navlebeskuende verk “Min kamp”) følgende: “Jeg liker egentlig ikke den selvbekjennende tendensen i litteraturen”.
Heisan heisan! Det var altså mot bedre vitende og uten at han egentlig likte det, at han fikk Oktober forlag til å akseptere 6 bøker om Karl Oves liv,gjøren og laden, i minste detalj, som — antakelig til hans store misnøye — har dominert bokhandlerenes salgslister det siste året. Sitert i dagens Dagsavis sier han videre at det er “mye han misliker med sitt eget prosjekt”. Stakkars Karl Ove. Hvorfor tok han fatt på denne vanvittige litterære verdensomseilingen? Jo, han hadde et “behov for å si ting som de var” og “skrive helt flatt…ikke smykke ut språket på noen måte..ikke lete etter fortetning og dramatikk”. Videre betegner han seg selv som “konfliktsky” og at dette prosjektet er “selvdestruktivt”.
Knausgård prøver altså å få oss til å tro at han egentlig ikke verken ville eller likte å skrive disse 6 bøkene, men at det var ham maktpåliggende (av helt personlige og slett ikke pekuniære årsaker) å Få Det Ut, slik Ekte Kunstnere bare må. Med en sterk motvilje og avsmak for egen produksjon har han altså fått gitt ut flere bøker på et par år enn de aller fleste forfattere får gitt ut på ti år. Stakkars, stakkars Karl Ove.
Kunstnermyten, dere. Mye rart er gjort og sagt av folk som later som Kunsten er noe inni dem som driver dem helt uforskyldt til å operere helt på siden av normal atferd og rasjonalitet. Så hvis Kunsten formelig presser deg til å skrive seks tykke bøker om deg selv, så bare må man, enda så mye det bryter mot egne prinsipper. Men det er ofte at mennesker mener at de blir drevet til ting de egentlig ikke vil gjøre, men da er det ofte at de blir beskyttet mot seg selv. I denne sammenhengen hadde det vært knakende kjekt om Knausgårds forlag hadde hatt redaktører som ikke sov på jobb.
3. Vinterferiens bokanbefaling: “Nothing to envy: Ordinary lives in North Korea” av Barbara Denick. Fascinerende fortellinger om vanlige menneskers liv og tilværelse i et av de usleste og mest ødelagte land i verden, fascinerende siden det er folk som er utsultet og hjernevasket tilbake til middelalderen og ennå klarer å klore seg til en tilværelse. At dette foregår i dag, er ganske ufattelig. Jeg skal sporenstreks bestille en annen bok om samme tema, nemlig “The Cleanest Race: How North Koreans See Themselves and Why It Matters” som ifølge Christopher Hitchens (Slate) viser at Kim Jong Ils regime snart er å regne som et fullstendig fascistisk diktatur, komplett med politistat, militarisme og ekstremrasisme.
Denicks bok har tatt midlertidig oppmerksomheten min bort fra skjønnlitteraturen, men Mistrys “Balansekunst” og Bulgakovs “Mesteren og Margerita” ligger tålmodig og venter.
2. Vinterferiens personlige teknoopptur: At jeg fikk min kjære iPhone igjen fra service. Det vil si, “service” på iPhoner består åpenbart ikke av annet enn at man får ny iPhone, for leverandørene gidder ikke å reparere dem. Det kommer enten av at de har så mange av dem eller at det som ikke programvaren kan reparere selv ikke lar seg reparerere. Dårlig nytt for dem som ikke lenger er omfattet av garantitid eller slikt, men steder som epleservice.no kan redde dem som synes en så dyr telefon rett og slett bør virke slik den skal.
4. Vinterferiens teknologiske tunge sukk: At vår fancy-schmancy induksjons/keramisk topp/hi-tech Electrolux-komfyr, som vi har hatt reparatør på en milliard ganger og som også har vært flere ganger tilbake til Elkjøp (ja, jeg VET DET! ALdri Mer!) kom tilbake til oss ennå en gang, med hellig løfte fra Elkjøp (JADA JADA! Aldri mer Elkjøp! Over mitt lik!) om at hvis den NÅ slo seg vrang skulle vi få en annen ovn med én gang. Vi har hatt ovnen i to (?) år og det har sjelden gått mer enn en måned mellom hvert problem. Det er de samme gutta som henter og leverer ovnen hver gang, og hver gang sier vi at vi håper det er siste gang de trenger å bære den komfyren ut og inn. Men de kommer nok igjen. I skrivende stund har jeg ikke turt å prøve den, men siden jeg er alene heime har jeg i ren trass kjøpt en fossenpizza slik at jeg må slå den på før eller senere. Hvis jeg hører at sikringen går eller at jordfeilalarmen utløses i det øyeblikket pizzaen er i ovnen, som så mange ganger tidligere, kommer jeg muligens til å kjøre sharia mot Electrolux og Elkjøp (også kjent som Aldri Mer, ikke så mye som et batteri eller en lyspære).
5. VInterferiens hittil beste gjerning: Jeg har lagt ut mat til småfuglene. Det forteller kanskje ikke annet enn at det i dette været blir en stund mellom de gode gjerninger, men det er tanken som teller.
6. Vinterferiens fordel med all snøen: At jeg har det jeg trenger og ikke behøver å bevege meg noe sted. Det er som å være på en hytte, bare uten å behøve å være på en hytte og med langt bedre bredbåndsdekning.
